1. Mai

Luk 14,12-14

Han sa også et ord til den som hadde innbudt ham: «Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld.  Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde.  Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.»

Verden trenger en kjærlighet som går lenger, en mil til. Gjør det som ikke er forventet. Verden trenger det som skrider over grenser. Der klasse, skille, rase, kultur, skikk og bruk er opplest og vedtatt, er Guds rike overraskende, grensesprengende. Slik skal “Rikets barn” også være! De eier denne nye kvaliteten, de er annerledes.

I kirkehistorien er der mange lysende eksempler på nettopp dette, både blant kirkeledere, misjonærer, og vanlige hverdagshelgener. De gjordet det som ikke var forventet, de gikk over skigardene. Berørte noens hjerter, vant noens liv.

Det finnes menigheter som er preget av dette. De ligger der og lyser som en by på et fjell.

Psykologen var på verdenskonferanse et sted i fjerne Østen. Døgnvill som han var kom hen ned i hotellets resepsjon allerede klokken fire på “morgenen”. Da la han merke til at en gruppe kvinner hadde samlet seg i et hjørne, praten gikk nokså tregt. De snakket sammen om nattens “jobb”, de var prostituerte. En klaget, hun var visst ikke like attraktiv som før, hadde visst hatt lite å gjøre. Kanskje kunne det henge sammen med at hun fylte 40 år dagen derpå?

Mannen merket seg dette.

Han gjorde en bestilling på hotellet om å få anbrakt en flott kake i resepsjonen kl fire neste natt. Så ble gjort.Neste natt brakte han nettopp denne kvinnen denne kaken og gratulerte henne med dagen. Det hadde hun aldri opplevd før.

“Hva slags mann er du?” “Jeg er en kristen”, svarte han. “Hva slags kirke tilhørere du?” “Jeg tilhører en kirke som gir gebursdagskake til en førtiårig kvinne klokken 4 på natten”. “En slik kirke kunne jeg være med i” sa hun.

Vi tilhører en kirke som er kalt til å innby fattige og vanføre, lamme og blinde på fest.

Klart mannen følte seg rik, etter det han hadde gjort. Det er saligere å gi enn å få. Vi kjenner dyp, dyp mening. Noe godt kommer utenfra, renner gjennom oss og ut til andre, vi kjenner oss rikere etterpå.

Men ikke alltid. De ble ikke med i fellesskapet likevel. De takket for kaken og gikk. En tanke kan streife en, “hvorfor holder jeg på med dette egentlig? Er det noen vits?” Å handle etter kjærlighetens lov gir ikke alltid avkastning. Ikke her, sier Jesus, men der.

Jesus er på linje med gamle visdomsord fra Salomo. “Den som hjelper en fattig, låner til Herren”. Gir han igjen? Ja, med rente.

Men hva får et menneske til å være slik? For å få lønnen? En gang? Nei, egentlig ikke. Men slik har Gud vært mot oss. Han har invitert inn fattige og vanføre, lamme og blinde. Slike som ikke kunne betale for seg, eller som kunne gjøre gjengjeld.

Han gikk over alle grenser, han kom fra himmel til jord. Vi du si ja takk til det og komme?

Slik kan vi alle bli rause verter.