Tro og fornuft

Nylig deltok jeg i en paneldebatt som var arrangert av et lokalt alternativt forum. Foruten meg som kristen besto panelet av en ateist, en muslim, og to representanter for alternativbevegelsen.
Vi diskuterte tro og åndelighet, fred og forsoning, og hadde en spennende samtale. Det som slo meg som interessant, var at jeg syntes jeg hadde mest tilfelles med ateisten i panelet. Hvorfor det? Jo, fordi vi begge brukte fornuften og rasjonelle argumenter som redskap. Vi kom til forskjellige konklusjoner, men vi brukte langt på vei samme metode. De to fra alternativbevegelsen hadde derimot en uttalt skepsis til fornuften. Intellektet vårt gjorde oss snevrere, mente de, og mindre åpne for innsikten opplevelsene våre kunne gi oss. Jeg prøvde å si noe om verdien av fornuften som redskap og det positive ved å stille kritiske spørsmål, men det var som å snakke til noen som brukte et annet språk. Det var to forskjellige tankeverdener som møttes. 

Som kristen tror jeg på en del ting som i utgangspunktet kan virke veldig usannsynlige. Jeg tror at det finnes en Gud som har skapt verden. Jeg tror at Jesus er hans sønn, og jeg tror at Jesus sto opp fra de døde og lever i dag. Når jeg hevder ting som er så langt fra det vi normalt regner for troverdig, er jeg nødt til å ha gode grunner for det. Hvis jeg vil overbevise noen om at jeg har rett i det jeg sier, så må jeg kunne begrunne det rasjonelt. Jeg kommer ingen vei med å si ”dette må du bare tro”. Det kan hvem som helst si om hva som helst, og det sannsynliggjør ikke noe som helst.

Jeg vil dele et lite eksempel på hvordan vi kan bruke rasjonelle argumenter for å sannsynliggjøre at Jesus var Guds sønn (argumentet er hentet fra C. S. Lewis):

Var Jesus Guds sønn? Og hvis ikke, hva var han da? Mange mener at Jesus var et godt menneske og en klok mann, og ikke noe mer. I så fall var han et godt menneske og en klok mann som hevdet at han var Guds sønn, at han var sendt fra himmelen, at den eneste veien til evig liv er å tro på ham, og at han en dag skal dømme verden. Ingen gode mennesker og kloke menn sier noe slikt om seg selv, hvis de da ikke er mer enn bare gode mennesker og kloke menn.

Hvis ikke Jesus var et godt menneske og en klok mann, kan han ha vært en bedrager? Kanskje. Men bedragere ønsker alltid å oppnå vinning med bedrageriet sitt. Jesus oppnådde å få hele makteliten mot seg, og ble til slutt korsfestet. En bedrager ville utvilsomt ha valgt en annen fremgangsmåte. Men kan han ha vært sinnsforvirret? Tja. Leser vi det Jesus har sagt, så ser vi at det er så gjennomtenkt og så godt lagt fram at ingenting tyder på at det er en gal mann som har sagt det. Jesus virker gjennomgående som om han er ved sine fulle fem.

Og dermed er det bare en mulighet igjen, nemlig at han faktisk var den han sa han var: Guds sønn og verdens frelser.

En slik måte å argumentere på har mye større tyngde enn om vi sier ”du må bare tro at Jesus er Guds sønn.” Jeg slår herved et slag for fornuften som redskap for troen. Hvis vi gi gode grunner for det vi tror, står troen mye sterkere enn hvis den bare er følelser og opplevelser. Fornuften er en gave Gud har gitt oss. Den kan brukes til å komme nærmere ham.