Etter et langt liv i bedehusland har jeg blitt svært glad i den norske kirke og dens mange og ulike liturgier. Fra mine tre år på bibelskolen i Staffeldsgate for mange år siden sitter et sitat fra en venn. Han sa ved en anledning: “Bedehusets liturgi er de sterkes liturgi. Kirkens liturgi er de svakes liturgi”.
Jeg ønsker ikke her å polemisere, men det gikk mange år før jeg virkelig forsto hva han mente. Alle steder hvor det jevnlig samles mennesker utvikler det seg strukturer og ordninger som etterhvert gir en ramme for samspillet. Slik blir det etterhvert trygt, men også forutsigbart. De fleste av oss har behov for det. Men, og her er min oppdagelse. Slitestyrken i det gjennomtenkte står noen ganger i kontrast til det som tilsynelatende representerer det spontane og frie. Vår livsferd er individuell og arter seg ulikt. Noen ganger oppleves det som om tankene blir borte på veien fra hjerne til munn, eller at meningene drukner i selvfølgeligheter som ikke gjør inntrykk. Da opplever jeg at kirkens liturgier er tekster som varer og favner menings dybder jeg ikke tenker. Noen har tenkt for meg, noen har uttrykt for meg.
Det siste året har jeg hatt gleden av å være med i vår menighets gudstjenesteutvalg sammen med sokneprest, kapellan, organist og et annet menighetsmedlem. Det har vært en udelt positiv opplevelse. Vi har sammen jobbet oss gjennom de tekster som skal være vår menighets uttrykk i de kommende år når den skal samles for å feire gudstjeneste. For oss har det vært viktig med to hensyn. Tekstene må ha en klar forankring i evangeliet om hva Gud i Jesus har gjort for oss, samtidig må våre valgte tekster ha en slitestyrke som holder over tid og som ikke slites gjennom gjentatt bruk.
