Denne julen har det slått meg hvor mye vi er avhengig av. Og hvor vanskelig det blir når vi ikke får det vi er avhengig av. Smørkrisen er det morsomste eksempelet på dette. Ok, Tine har klønet det til, slik at det ikke var nok smør i butikkene til julebaksten. Fryktelig irriterende så klart. Men likevel, det er bare smør. Og det er bare snakk om noen uker. Vi har brød, melk, kjøtt, fisk, frukt, plantemargarin, og rent vann i springen. I en verden hvor 30-40.000 barn sulter i hjel hver dag, så vil jeg påstå vi har det ganske greit, selv uten smør. Derfor blir det bare ynkelig når talsmenn fra Fremskrittspartiet drar fram storslegga og hamrer løs på denne elendige regjeringen som ikke klarer å brødfø folket sitt. For vi har det bra i Norge. Og vi klarer oss fint noen uker uten smør.
Verre var det med stormene som raste på vestlandet i romjulen. Når strøm og telefon og internett faller ut og blir borte i dagevis, da blir man ganske hjelpeløs. Likevel er det noe i meg som tenker: Har vi av og til godt av å bli tatt ut av det komfortable livet, i hvert fall for en liten periode? Har vi godt av å bli minnet på at livet er mer enn smør og internett-tilkobling? Jeg er så gammel at jeg husker et liv uten mobiltelefon og internett. Men jeg husker ikke min oppvekst på 80-tallet som ulykkelig fordi dette manglet. Det gikk greit, det var bare å gjøre avtaler, og så holde dem. Men i dag blir jeg fylt av angst med tanke på en tilværelse uten mobil og nett. Jeg er blitt avhengig.
Bibelen forteller at da Gud var nesten ferdig med å skape, så han at det var noe viktig som manglet. Det var faktisk så viktig at Gud sa «Det er ikke godt». Det som manglet var ikke mobildekning og internett, og heller ikke meierismør, men det var fellesskap. Gud hadde skapt et menneske, men han var alene. Gud så dette, og sa «Det er ikke godt for mennesket å være alene.» Så skapte han et menneske til, slik at de ble to. Og dermed var skapelsen fullført.
For all del, jeg vil gjerne ha fulle hyller i butikkene, og jeg vil gjerne ha alle mine elektroniske hjelpemidler i funksjon. Men om noe av dette forsvinner, så prøver jeg å tenke: Dette er egentlig ikke viktig. Det som virkelig er viktig for meg er relasjonen min til Gud, og til andre mennesker. Dette er jeg mer avhengig av enn noe annet, og det er en god avhengighet. Om jeg ikke får tilgang til alt det materielle som gjør livet komfortabelt, så har jeg det likevel bra så lenge jeg får være Guds barn, og så lenge jeg får ha gode mennesker rundt meg. Og jeg er ganske sikker på at med dette perspektivet på livet, så blir faktisk livet atskillig bedre å leve.
