Nyttårsaften

Joh. 14:27.

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!

*

Karsten Isachsen forteller i en av sine bøker om en fotokonkurranse over temaet ”fred”. Vinnerbildet vakte undring. Det forestilte en vilter fjellbekk som kastet seg nedover en bratt fjellside, med vannrøyk som oste opp som dampende tåke. Det så alt annet enn fredelig ut.

Men så man nærmere etter, oppdaget man noe. Midt i fossen hadde en liten bjørk klort seg fast. Og på en av grenene satt en fugl med hodet under vingen og sov. Midt i vannets bulder var det et sted for fred.

Jesus taler om fred til disiplene i en kveldstime. Ikke nyttårsaften, men likevel ved et tidsskille. Det er kvelden før veien går til kors og død. Disiplene aner nok at en ukjent fremtid står foran dem, og de er naturlig nok engstelige. Midt i dette kommer Jesus med fred. Han opphever ikke spenninger eller blandede følelser. Men han inviterer oss til å leve i sannheten, og han lover å være sammen med oss. Slik er Jesu fred. Den bygger på sannhet og fellesskap.

For mange har 2011 blitt et annerledes år. Tragedie og ondskap har rammet oss som folk. Men vi har også erfart samhold og fellesskap. I våre egne liv ser vi vel også spor både av ondt og godt. Utfordringen er å snakke sant om alt dette – både det vi kan takke for og det vi må be om tilgivelse for. Året slik det faktisk ble.

Ved årsskiftet bytter vi ”gaver”. Vi kan gi Jesus vår angst og motløshet, våre skuffelser og nederlag – han gir oss sin fred. Midt i et urolig liv kan vi søke fellesskap med ham som er veien, sannheten og livet. Da kan vi se inn i den fremtiden vi ikke kjenner med håp. Da bygger vi ikke på ønskedrømmer, men på Jesus som sier: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere.”