Matt 23,37-39
Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:
‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»
Men i all verden, er ikke vi gode nok? Eller, hvorfor er ikke mitt bål godt nok? Slik tenkte Kain, røken fra hans bål steg ikke opp, det gjorde den fra Abels. Det ble årsaken til at den første «profet» ble tatt av dage. Siden falt de, den ene etter den andre. De som hadde talt om folkets synd, frafall og svik. Men det ble for provoserende, for her var da vel religiøsitet nok, fester, ofringer, bønner og skriftlesing? Var det ikke godt nok? Dessuten, profetenes ord var ikke realpolitisk praktikable, «gå til Juda, der kan du være profet, men dette er en kongelig helligdom, et rikstempel», slik lød det til Amos, sauegjeterne fra Tekoa. «Landet kan ikke tåle ordene hans».
I denne rekken stiller også Jesus seg. Han er mer enn hva folket og deres ledere kan tåle. Vi merker sorgen i Jesu ord. Han var kommet for å samle, for å frelse. Men ikke på bekostning av sannheten, ikke ved å skape tussmørke. Jesu ord var blendende lys, ja heldigvis, det var ikke noe korrupt, noe kompromiss, noe mørke i ham, men sannheten setter fri. Dom og frelse, sannhet og nåde henger sammen. Slik også med profetenes budskap, det var frelse ja, men frelse gjennom dom. Den som gjør sannheten, kommer til lyset, sier Jesus. Selv om jeg da blir avslørt, dette lyset er min redning.
Få provoserte hverandre mer, og det var gjensidig, enn Jesus og fariseerne. Teksten er sluttsatsen i Jesu verop over de skriftlærde og fariseerne. Fariseerne var også en bevegelse nidkjær for Guds sak, Jesus så det. Ingen hadde et så vel dandert og nøye tilmålt bål som de. Det var utrolig provoserende at Jesus påsto at heller ikke røyken fra deres bål steg opp. For treet må først bli godt, så kan frukten(røyken) bli god. «Landet kan ikke tåle dette», konklusjonen trakk ypperstepresten: «Det er bedre at en mann dør for folket, enn at hele folket går til grunne» (blir forført, dessuten har vi det realpolitiske hensyn, Romerne kan jo komme…)
Men også fariseerne prøvde Jesus å samle under sine vinger. Han vant noen få. Men etter pinse kom faktisk flere fariseere til tro. (Ap.gj 15, 5) Mye kan faktisk tyde på at fariseerne var ikke blant de mest aktive i forbindelse med Jesu rettergang, men derimot saddukeerne. Uansett, de religiøse lederne for vill, og folket med dem. Den jødekristne menighet ble aldri stor, kanskje noen tusen, en rest. Paulus daglige smerte og bønn, var at hans folk måtte bli frelst. I år 70 skjer det, romerne inntar Jerusalem, ødelegger og brenner opp templet, det blir også bokstavelig lagt øde. Det har aldri vært bygd opp igjen siden. Som kristen kirke vet vi det nå er et helt annet sted. (1 Pet 2,2)
Måtte det gå slik? Må det gå slik? Det er et sammensatt og stort spørsmål, men i sin sum er grunnen og svaret dette: «dere ville ikke». Selv om du har hørt Guds Sønns røst inn i ditt liv, sannhetens ord, nådens ord, og selv om du for første gang i ditt liv er fri til å velge, så er valget ditt. Finnes det en mer tragisk konklusjon, i kontrast til Jesu utstrakte armer, «men dere ville ikke».
Det siste verset rommer likevel et håp og et lys, nettopp for Jesu eget folk. Det finnes løfter, nettopp blant domsprofetene og i i det nye testamentet, som tegner bildet av noe langt mer enn den lille rest. Paulus er sikker, en dag skal hans folk komme til tro på Messias. En dag skal de hilse ham velsignet. Jeg så de 144 000 sier Johannes i åpenbaringsboken. Tallet er neppe bokstavelig ment, men der var de alle, fra Juda stammen, fra Ruben stamme…..
Vi har med Gud å gjøre, med realiteter, med sannhet og nåde. «I dag, om du hører Hans røst, så forherd ikke ditt hjerte». «Og den som vil, skal få livets vann som gave».
