Jeg sitter og luker litt løvetann i grusen. Deler av innkjørselen vår ser faktisk mer ut som en plen enn en kjørevei. Jeg blir like forundret hver vår og sommer. Hvordan kan alt det grønne gro så fort?
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg var ute og lukte en hel trillebår. Men jammen har det kommet opp både små og store tuster, selv der hvor jeg trodde at jeg hadde tatt med røttene også. Litt irriterende, selvsagt, at ugresset vokser så fort opp igjen. Men så har jeg begynt å se det som en fordel også. Et tegn på at Gud skaper nytt liv hele tiden, også der hvor noen prøver å ta det bort. Et tegn på at Gud skaper, også der det synes umulig.
Det er veldig spesielt å se planter som vokser opp av asfalten, opp av små bergsprekker på holmer ytterst i havgapet eller høyt oppe på fjellet. Et tegn på Guds skaperkraft og Allmakt.
«Ingenting er umulig for Gud.» Luk 1,37
Mvh. Hilde Høimyr
