Luk 1,5-17
I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest i Abias vaktskift som het Sakarja. Hans kone var også av Arons ætt og het Elisabet. Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter. Men de var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn, og begge var nå langt oppe i årene.
En dag gjorde Sakarja tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans vaktskift. De kastet lodd, som skikken var blant prestene, og det falt på ham å gå inn i Herrens tempel for å ofre røkelse. Mens ofringen fant sted, sto hele folkemengden utenfor og ba. Da viste en Herrens engel seg for ham på høyre side av røkelsesalteret. Sakarja ble slått av redsel da han så dette. Men engelen sa til ham:
«Frykt ikke, Sakarja!
Din bønn er blitt hørt.
Din kone Elisabet skal føde deg en sønn,
og du skal gi ham navnet Johannes.
Han skal bli til glede og fryd for deg,
og mange skal glede seg over at han er født,
for han skal være stor i Herrens øyne.
Han skal ikke drikke vin og sterk drikk,
og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd.
Han skal få mange i Israel til å vende om til Herren, deres Gud.
Han skal gå i forveien for Herren
med samme ånd og kraft som Elia,
for å vende fedrenes hjerter til barna
og gi ulydige det sinn som rettferdige har,
for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.»
Her får vi historien som er det store preludiet til frelseshistoriens høydepunkt. Sakarja er et navn som betyr “Herren husker”. At Elisabeth og Sakarja blir lovet et barn, handler ikke bare om at Gud husker på disse to. De har helt sikkert bedt i mange år om å få en arving. Kanskje hadde de til og med lurt på om Gud hadde glemt dem, siden de nå var langt oppe i årene. Nei, Gud husket og hørte dem, men husket også sine løfter til hele folket og hele verden. Løfter som både var gitt til Abraham, Isak, Jakob, Moses og hos alle profetene: En dag skal frelsen komme.
At frelsen må komme, vises gjennom Sakraja sin tempeltjeneste og redsel. Selv om han ble beskrevet som uklanderlig, var redselsen til Sakarja ikke bare knyttet til at han så noe uvanlig og overjordisk. Men den var knyttet til risikoen ved å være i nærheten av Guds hellighet, noe vi kan se flere steder i Bibelen. Sakarja var klar over at dette kunne koste han livet. Selv om mennesket er ment å leve i Guds nærhet, er dette umulig på grunn av synden som skiller oss fra den rettferdige Gud.
Ordene Sakarja får høre er likevel vidunderlige. For det første skal han og Elisabeth få en sønn. Men han skal ikke bare bli en glede for dem, men for mange. Henvisningen i vers 15 om at han ikke skal smake vin og sterk drikk, henviser til en annen av Israels frelsere som også var født av foreldre som var barnløse: Samson. Disse fikk samme beskjed fordi han skulle være en nasireer – en utvalgt. Han skal være fylt av Den hellige ånd, som sier noe om at han kommer til å være en profet i Israel. Vers 17 gir enda et tips om hvem denne utvalgte skal være. Både i Malaki 3,1 og 4,5f, får vi høre om profeten som skal komme før Herren, han som skal rydde vei og forberede folket. Navnet er Elia – den største av alle profeter. I Malakia nevnes nettopp dette at denne profeten Elia som skal rydde vei for Herren skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene.
Johannes har ved dette fått en sentral plass i historien. Han er verd å minnes, ikke minst fordi han av Herren selv ble kalt for det største menneske som er blitt født av en kvinne (Matt 11,11). Han fikk innlede høydepunktet i Guds frelseshistorie. Johannes var den som pekte ut Guds Sønn i folkemengden som den som bærer verden synd, slik at vi igjen får muligheten til å leve i Guds nærhet uten frykt, men i glede.
