Bønnens vesen

<<Tilbake..>>

 

Telenors reklame for abonnementet Fri Familie har jeg sansen for. Jeg ler av den hver gang den kommer på. Settingen er en familie som snakker sammen om fordelen ved at alle kan ringe til hverandre gratis, mens tenåringen ikke vil gi slipp på kontantkort-abonnementet sitt. Argumentet hennes er: «Hvorfor i all verden skal jeg ringe dere?» Neste scene er hun på en bussholdeplass etter at siste buss har gått – med tomt kontantkort.
Hehe… 😀

 

Kontakten i orden?
Hvorfor i all verden skal jeg ringe Gud?! Jeg synes det er et godt spørsmål, jeg. Et spørsmål som mange finner et slags svar på når de befinner seg i en eller annen form for krise. Når bussen har gått for andre muligheter. Når det er klart at tingenes tilstand er ute av egen kontroll. Da er det mange som griper etter noen utenfor seg selv – for mange betyr det å be til Gud. Men er det kontakt å få? Finnes det noe igjen på «kortet»? Om du ikke har tatt Gud på alvor før du kom i krise, hvorfor skal Gud ta deg på alvor nå? Det fører ofte til alvorlige lovnader og forsett om bedring bare Han hjelper denne ene gangen. Hjelp meg nå, så skal jeg aldri plage deg mer – for eksempel.

Forstå meningen
At det er hjelp man skal be om når man ber, virker naturlig. Bønn er forstavelsen tilbønnfalle. Ingen liker å bønnfalle noen om noe om det ikke er absolutt nødvendig. Vi er oppdratt til å klare oss selv – vi liker å klare oss selv! Å falle på kne og be om hjelp, er ikke naturlig for noen av oss. Bibelen oppfordrer til slik bønn om hjelp. Likevel er det ikke bønnens kjerne. Kjernen ligger i fellesskapet mellom deg og Gud. Forstår du hvorfor det er noe poeng å ha et fellesskap med Gud – fatter du umiddelbart at bønnen er en av de selvfølgelige tingene i det fellesskapet – du forstår meningen med å «ringe» han.

Slipp han inn
Å være sammen med andre, er naturlig for alle. Behovet for å se og bli sett er vi skapt med. Men det forutsetter kommunikasjon. Helst en god type kommunikasjon. Er ikke den muligheten til stede, er det mange som velger en dårlig kommunikasjonsform, bare så lenge det er kommunikasjon. Fellesskapet med Gud krever også kommunikasjon med ham. Initiativet for denne kommunikasjonen kommer alltid fra Gud. Bibelen framstiller initiativet nesten som et slit og et strev etter å komme i kontakt med oss. Hadde det vært noen andre, ville vi oppfattet han som innpåsliten. Et typisk barnebilde er Jesus som står ved en dør og banker på. I bokenFra bønnens verden beskriver Ole Hallesby bønnen som det å lukke Jesus inn, eller som vi sier på norsk: åpne døra for Jesus. Jeg mener han har rett. Bønn er at vi svarer når han prøver å få kontakt med oss. Inviterer han inn i mitt liv fordi jeg ønsker fellesskapet hans.

Naturlig
Har du hørt uttrykket bønnemennesker? Er du et slikt bønnemenneske? Hvis du ikke opplever det, kjenner du noen som kan kalles for det? Jeg vet om noen som har en evne til å se på bønn som sitt arbeid i Guds tjeneste. De har teft for hva de skal be om og når de skal be for noen. Noen av dem gjør dette på en svært naturlig måte uansett tid, uansett hvor de befinner seg. De kan be for mennesker over telefonen, på gata, i sykehuskorridorer eller hjemme alene. Ofte tenker jeg: hva skulle vi gjort uten disse menneskene? Lett er det likevel å trekke feil konklusjon om du ikke opplever at du er en av disse. Prestasjonsangst og målinger kommer automatisk. Om jeg ikke er et slikt bønnemenneske, så ber jeg ikke. I hvert fall ikke så mye eller så frimodig som de. Husk at bønnen er nødvendig i fellesskapet med Gud. Og ingen er så usosial av type at de ikke har evnen til å kommunisere med Gud – vår Far.

i

For det første: Gud er på tråden konstant. Ikke tenk på kontantkort eller pakter du må betale for å komme i kontakt med Gud. Han ringer og ringer og ringer helt til han får svar. Det er ikke vanskelig å høre det. Ofte er det slik at det er en så øredøvende ringing at vi ikke hører den fordi den er så konstant og kraftig, slik at vi stenger den ute, eller ikke regner med at samtalen er til meg. Han ringer gjennom skaperverket, gjennom andre mennesker som vi er mer eller mindre glade i, gjennom sitt eget ord på vårt eget språk, gjennom undre som vi kan bortforklare eller i stillheten. Det vi har å gjøre er å ta imot samtalen.

ii

Det andre er: Bønn er en samtale! Skal det være snakk om et fellesskap, og ikke en forelesning den ene eller den andre veien, må kommunikasjonen være en to veis samtale. Gud har lovet både å høre og svare oss. Han ønsker at vi skal gjøre det samme: høre og svare. Hvordan kan du få dette til? Det kan være at dagen er så hektisk at du knapt får tid til å snakke med familien, eller du vet ikke helt hvordan du skal be og i hvert fall ikke lytte til Gud.

iii

Det tredje: Finn din måte! Er det ikke bare en måte å gjøre det på?! Nei!! Det er ikke engang nødvendig med en egen forskning på menneskers kommunikasjonsmåter for å forstå at vi kommuniserer forskjellig. Det vet vi fordi vi erfarer det hver dag. Helt fra vi er små, ser vi forskjellene i måten å kommunisere på. Slo ikke denne forskjellen ut i samtalen med Gud, ville jeg vært overrasket. Erfaringen sier noe annet her også. Absolutt er det viktig med jevnlig og planlagt fellesskap med Gud, på samme måte som vi planlegger å ha fellesskap med andre. Men når jeg har samtaler med Gud, hvor eller på hvilken måte, er underordnet. Så lenge jeg har det.

Far
Bønnen som er oftest bedt i menigheter rundt om i verden, er Fader vår. Hvordan disiplene kom til å lære denne bønnen, er verdt å merke seg. Det var ikke slik at Jesus sammenkalte disiplene og sa: Hør: nå skal jeg lære dere en viktig bønn! Det var disiplene som ofte hadde observert at Jesus hadde et annet forhold til Gud enn det de selv hadde. Et nært og tett forhold. Oppdagelsen gjorde de tydeligst når Jesus bad og hvordan han gjorde det. Derfor kom disiplene til Jesus en dag og bad han om å lære dem å be! Ikke fordi de aldri hadde lært det. De var oppdratt til å be. Men ikke på den måten Jesus bad.

Ny lærdom
Det er verdt å bite seg merke i hvordan Jesus lærer dem å be. Spesielt hvordan den store bønnen starter! Den begynner ikke med Kjære Gud eller med Store allmektige Herre, Gud Sebaot, himmelens og jorden skaper, frelser og… Nei. Når dere ber skal dere si: Far. Først understrekes hva slags fellesskap som er grunnlaget for bønnen:Far – barn. Dermed lærer han dem en bønn som har en disposisjon for store temaer, med hverdagslige ting og lovprisning.

Finn fellesskapet med Far. Finn fram til samtalen med ham. Finn din måte å gjøre det på. Forvent at han både hører og svarer, slik som han forventer at du også hører og svarer. Dette er bønnens vesen.

Helge Skaaheim