Det er alltid godt å være sammen med folk som gir seg tid, har tid eller tar seg tid. Vi som voksne har
vendt oss mer eller mindre til å streve med å strekke til i alle oppgavene vi skal rekke over. Vi kjenner presset fra sjefen på jobb, engasjementet i menighet og misjon og til og med innenfra kjenner vi presset fra oss selv. Men vi klarer sånn noenlunde å leve med oss selv i krysspresset og aksepterer når andre voksne har dårlig tid.
(9.2.2008)
Kilde til ingressbilde: http://forskning.no;.
Barna hjelper oss
Men slik er det ikke med barna vi kommer i kontakt med. Det kan være egne “besteforeldrebarn” eller andre. De fortjener ikke å bli avspist med lite tid eller dårlig oppmerksomhet fra oss. La oss se på barna som en fantastisk hjelp til å roe ned selv og gi dem opplevelsen av å ha ro rundt seg. Til og med små barn i dag har det travelt og må kjempe et lite grann for å få voksnes fulle fokus. De skal av sted i barnehagen eller til dagmamma tidlig på morgenen og det er mange unger og mange voksne rundt dem hele dagen.
Dette kan vi gjøre noe med. Ta tiden tilbake og gi den til barnebarnet. La oss si til oss selv som voksne og besteforeldre: Nå er jeg her og skal gjøre det viktigste vi kan, nemlig å være tilstede i tanke, lek, oppmerksomhet og stemning sammen med barna.
Min metode
Nå skal dere få høre om min metode. Da det første barnebarnet var et år i januar 2007 tok jeg gutten og boka Norges fugler på fanget og begynte å bla, se på fuglene og laget lyder. I 40 år hadde boka blitt pent brukt og hadde vært til glede for meg. Nå etter ett år er boka løs i ryggen, sider er revet ut, men den har vært til fantastisk glede for et nytt lite menneske. Boka er fortsatt vakker, men på sine måte for den forteller meg en historie. Altfor mange bøker står pene og stramme i bokhyllene rundt om i de tusen hjem.
«Bessfar, fuleboka!»
sier han nå etter et års “studier”. Så ber han meg sitte i god stol og så “rygger” han inn mot knærne mine så jeg kan løfte han opp i armkroken. Gang etter gang etter gang.
Nye “skogsturer”
Da blir det en god “skogstur” for krabaten og meg med “uhuuuuu”-uglelyder og knatttt-knattt-hakkespettlyder. Og så blar vi oss fram til bildene og toåringen repeterer nå: Trane, hakkespett, ugle, blåmeis, kjøttmeis og enda flere. Ei bok har jeg ofret, men gevinsten er et års sammenhengende gode minner som vi kan bygge videre på.
Vi har tatt tiden tilbake.
Tore Seierstad’
