Som fellesskap i Jesus Kristus har menigheten det fulle ansvar for Ordets forkynnelse og forvaltningen av sakramentene. Men ikke alle troende utøver de samme tjenester. Noen er utvalgt og kalt til spesielle oppgaver.

Grunnleggeren
Den kristne kirke er grunnlagt av Jesus fra Nasaret. Det begynte med at han samlet disipler omkring seg. De tok imot Guds rike, og det vokste fram en disippelflokk. På vegne av denne flokken avla Peter en bekjennelse til Jesus ved å si: Du er Messias, den levende Guds sønn.

Bekjennelsen
I denne bekjennelsen ble grunnlaget lagt for at Jesus kunne bygge sin kirke(Matt 16,13-20, jfr. Luk 10,1-16). Innstiftelsen av nattverden bandt disippelmenigheten sammen omkring Jesus Kristus. Nattverden pekte – og peker – fram mot fullendelsen av Guds rike (Matt 26,26-29).

Pinsedag
Men det var først på pinsedag at kirken for alvor kom i bevegelse. Da ble Den Hellige Ånd utøst over alle mennesker (Apg 2,17). Pinsedagens under bekreftet at kirken er basert på Jesu død og oppstandelse, og at den vokser ved forkynnelsen av Guds ord. De som vendte om og kom til tro, ble innlemmet i kirken gjennom dåp (Apg 2,38). Fra da av fremtrådte kirken som det nye Guds folk.

Kirkens herre
Det nye Guds folk ligger i forlengelsen av Guds utvalgte folk i den gamle pakt, men uten å være en direkte fortsettelse av Israelsfolket. Mens Guds folk i den gamle pakt ventet på Messias, er Guds folk i den nye pakt grunnet på vissheten om at Messias er kommet, og at han som den korsfestede og oppstandne er Herre i kirken. Derfor kan det nye Guds folk kalles Jesu Kristi kirke.

Uløselig knyttet til Jesus
På apostlenes tid fikk kirken flere navn, gjerne uttrykt ved hjelp av bilder. Den beskrives som Kristi kropp. Slik kroppen består av mange forskjellige lemmer, gjør også kirken det (1 Kor 12,12-31; Rom 12,4-5). Kirken sammenliknes også med et vintre med mange grener (Joh 15,1-8). Både Peter og Paulus fremstiller kirken som et byggverk. Det tegnes som et hus av levende steiner (1 Pet 2,5) og et hellig tempel(1 Kor 3,17). Det er tydelig at kirken er et egenartet samfunn som er uløselig knyttet til Jesus Kristus.

Hellig folk
I de bibelske skrifter fremstilles Gud som en hellig Gud (Jes 6,3; Matt 6,9). Men også hans folk betegnes som et hellig folk. Peter tiltaler de Kristus-troende som en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk (1 Pet 2,9). Kirkens lemmer kalles hellige(Rom 1,7; 1 Kor 1,2; Ef 1,1). De er ikke “hellige” i betydningen fullkomne eller feilfrie. Både i urkirken og senere i kirkens historie har de troende vist svakheter og begått feiltrinn. Kirken så vel som den enkelte troende er belemret med synd.

Samtidig rettferdige og syndere
Når apostlene likevel kan tiltale og omtale de første kristne som “hellige”, skyldes det at de har sin “hellighet” til låns fra Kristus. De troende tilhører samfunnet med ham, selv om de fortsatt er syndige mennesker.

Utvalgt
Det nye testamentes ord for kirke er ekklesia. Ordet betyr forsamlingen av de som er kalt eller utvalgt. Det svarer godt til forståelsen av kirken som Guds utvalgte folk. I den første kristne tid brukes ekklesia både om den verdensvide kirke (Ef 1,22) og om den lokale menighet (1 Kor 1,2). Her kan det ligge nær å spørre: Hvilken betydning er primær? Er det den verdensvide kirke? Eller er det den lokale menighet? Det er vanskelig å svare. Forskerne har ulike oppfatninger.

Tilhørighet
Like fullt er det viktig å få fram at tilhørighet til den lokale menighet samtidig er tilhørighet til den verdensvide kirke. Ja, en kan ikke være med i den verdensvide kirke uten å høre hjemme i en menighet på et bestemt sted. Her dreier det seg om et både-og, ikke om et enten-eller.

Bekjennesesskrifter
To av de evangelisk-lutherske bekjennelsesskrifter er av vesentlig betydning for kirkeforståelsen i Den norske kirke. Det er i første rekke Den nikenske trosbekjennelse(fra 381) og Den augsburgske bekjennelse (fra 1530). I den første av disse bekjenner menigheten i gudstjenesten: Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke (art. III).Her sies det uttrykkelig at kirken er én (Ef 4,4-6), at kirken er hellig (1 Pet 2,9), at kirken er til for alle (1 Tim 2,4) og at kirken er apostolisk (Ef 2,20).

Spesielt fellesskap
Disse trekk ved kirken gjør det klart at den er et spesielt fellesskap, forskjellig fra enhver sekulær organisasjon. I den andre av de nevnte bekjennelsesskrifter heter det at kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett (art. VII). Det har vært en del debatt om det er “forsamlingen av de hellige” (congregatio sanctorum) eller forvaltningen av nådemidlene som konstituerer kirken. Satt på spissen dreier det seg om hvorvidt kirken skal forstås som et personsamfunn eller som en nådemiddelinstitusjon. Dette er et kunstig alternativ.

Guds folk
Poenget i sitatet fra Den augsburgske bekjennelse er at kirken er Guds folk samlet om ord og sakrament. Guds folk lever av nådens midler og har ansvaret for å forvalte dem slik at kirken kan bli en misjonerende kirke. Det gir liten mening å diskutere hva som kommer først, Guds folk eller nådemidlene. De hører sammen.

Én
I den nye pakt er det bare én mellommann mellom Gud og mennesker, og det er Jesus Kristus (1 Tim 2,4). Han er prest av et annet slag enn presteskapet i den gamle pakt(Hebr 7,11). Tjenesten som offerprest er avskaffet.

Prester
Ordet prest brukes i Det nye testamente også om de troende. De som tror på Jesus Kristus, betegnes som et presteskap (1 Pet 2,5). De troende er prester for Gud(Åp 1,6). Alle troende er prester og utgjør således et prestedømme. De troendes prestedømme må ikke forveksles med å ha ledende tjeneste i menigheten.

Tjenester
Den som forkynner Guds ord, er leder i en menighet eller har ansvaret for forvaltningen av nattverden, kalles ikke prest i Det nye testamente. Urkirken har valgt andre ord for å beskrive de ledende tjenester i de fremvoksende kristne menigheter. Særlig viktige tjenester var: tilsynsmann (episkopos), eldste (presbyteros) og hyrde eller pastor (poimen). Også diakontjenesten var viktig fra begynnelsen av.

Torleiv Austad