Evolusjonslæren er religiøs

Evolusjonslæren innbefatter de seks typer “evolusjon” som følger:

1. Kosmisk evolusjon (Big Bang) hvor tid, rom og all masse (i form av hydrogen) i hele universet oppstår spontant ved at en partikkel på en størrelse av en milliontedel av et nøytron eksploderte for 20 milliarder år siden.
2. Kjemisk evolusjon, det at alle grunnstoffer har “utviklet” seg fra hydrogen

1. Stellar og planetær evolusjon, det at stjerner og planeter er dannet av seg selv i løpet av “millioner av år”.
2. Organisk evolusjon, hvor reproduserbart liv oppstår spontant fra en stein for 3 milliarder år siden. Dette innbærer “utvikling” av seksuell forplantning, og planter, fugler, dyr og mennesker, og at disse har samme opphav.
3. Makroevolusjon, hvor en type dyr kan produsere en ny type dyr – ikke kun variasjoner/raser innenfor samme type.
4. Mikroevolusjon, eller for å bruke et bedre ord, variasjon, hvor dyr av en gitt type kan produsere ulike varianter eller raser innenfor samme slaget.

Av disse punktene har følgende fundamentale problemer:

1. Ideen med at all masse i universet var samlet i ett punkt er absurd og kan følgelig ikke bevises. Den er også selvmotsigende, da eksplosjoner pr definisjon gir uniform og lik distribusjon av masse. Imidlertid er universets masse samlet i “stjernehoper” og galakser, hvor det mest av rommet er fullstendig tomt. Vi har altså ingen uniform fordeling av masse.
2. Ideen om kjemisk evolusjon er meget problematisk, da grunnleggende fysikk sier at ingen grunnstoffer kan fusjonere forbi jern.
3. Ideen om stellar evolusjon er meget problematisk, da stjerner er soler som kjernefysisk forbrenner seg selv, ved at hydrogen går over til helium. Fusjon av hydrogen forutsetter en starttemperatur på over en million grader. Ifølge evolusjonslæren er stjerner resultatet av sammenhopninger av masse pga. gjensidig gravitasjon. Antagelsen om at gravitasjon kan forårsake slike ekstreme temperaturer er kun hypotetisk basert. Stellar evolusjon motstrider følgelig uniform spredning av masse fra et “big bang”, samt velkjente gasslover (Boyles) som sier at varm gass ekspanderer, ikke kollapser. Evolusjonister påstår ukritisk at stjerner til tross for at dette tar “millioner av år”. Ingen har altså noensinne sett en stjerne bli dannet. Om man observerer at lyspunkter blir klarere, er det ikke bevis for at det faktisk er stjerner som dannes, da det like gjerne kan være støvskyer foran det aktuelle punktet som avtar. Derimot observerer man ca hvert 25. år at en stjerne “dør” og eksploderer. Dette kalles novaer og supernovaer. Det svært lave antallet observerte “døende” stjerner (ca 30) er særdeles problematisk hvis universet er 20 milliarder år gammelt. Gitt en slik alder, skulle man ha observert millioner av disse, hvilket ikke er tilfelle.

1. Organisk evolusjon – livets opprinnelse.Dette skjedde ved at det regnet på steiner i “millioner av år”, og det ble dannet en “ursuppe” i havene hvor reproduserbart liv plutselig oppsto av seg selv for 3 milliarder år siden. Ideen om at levende organsimer kan oppstå spontant, er absurd og foreldet og stammer fra Aristoteles. Utrolig nok blir aminosyrer fremstilt i laboratorium noen ganger brukt som “bevis” for dette, hvilket har ingenting med levende liv å gjøre. Påstanden om at vi stammer fra en stein gir evolusjonsprofessorer store troverdighetsproblemer og blir bare lettvint “forklart” som utvikling i løpet av millioner av år.
2. Makroevolusjon er en ekstrapolering av mikroevolusjon (som representerer en spesialisering og reduksjon av gen-materiale). Konseptet makroevolusjon er basert på funn av fossile beinrester og på følgende antagelser:
   1. At det eksisterer et slektsforhold mellom dyr representert av disse beinrestene, hvilket det er ingen mulighet for å vite med sikkerhet. Det eneste man vet med sikkerhet, er at noe døde. Utdødde dyreslag beviser ikke utvikling, men derimot forfall.

Flere av “apemennene” brukt som “bevis” for evolusjon var forfalskinger (f.eks.Heidelberg-mennesket, Nebraska-mannenog Piltdown-mennesket) eller rekonstruert fra et meget begrenset antall beinrester funnet spredt over et større område (Lucy). Videre har f.eks. neandertalermannen vist seg å samsvare med “moderne” mennesker innenfor størrelsesforholdet til “moderne” mennesker). Imidlertid har beinrester kategorisert som neandertaler-deformasjoner forårsaket leddgikt og skjørbuk.

1. 1. Positiv evolusjon, det at et sett med genmateriale (“data”) kan produsere et sett av genmateriale som har høyere kompleksitet enn utgangspunktet. Ideen om at ubegripelige store menger kompleks og systematisk informasjon kan oppstå av seg selv er så problematisk at det er vanskelig å si annet enn at den er rent religiøs. Videre har man et “høna og egget”-problem, da informasjon kun kan representeres ved et språk. Hvordan “utviklet” dette språket seg? Hvordan “utviklet” mekanismene for å kode gen-informasjonen seg? Dette er fundamentale spørsmål som i mangel på troverdige forklaringsmodeller lettvint neglisjeres.
2. Mikroevolusjon er imidlertid høyst vitenskapelig, da for eksempel, de fleste av de mange hunderaser vi har i dag er avlet fram fra et begrenset antall villhunder. Dette er variasjon, og representerer en spesialisering og reduksjon av gen-informasjon innenfor bestemte grenser definert av de gitte dyre- og planteslag. Nye hunderaser gir aldri noen økning informasjon og kompleksitet, men det motsatte med resultat av medfølgende rasemessige svakheter og begrensinger som ikke var tilstele hos artens forfedre. Et viktig punkt er at det for hver nye generasjon oppstår et visst antall genetiske defekter. Dette er igjen forfall, det omvendte av evolusjon.