Andreas møter Jesus

I byen Betsaida ( betyr ”fiskehus”, lå omtrent der Jordanelven renner ut i sjøen) ved Gennesaretsjøen var det aktivitet fra tidlig morgen. Det var fiskerne som gjorde seg klar til dagens arbeid. Før de la fra land, var det tid på bryggekanten (eller strandkanten) til en aldri så liten prat om utsiktene for fangst.
Erfaringene fra gårsdagen tydet på at fisken hadde trukket inn på grunnere vann. Men det var slett ikke sikkert at den store fisken hadde fulgt etter, for det var så langt for det meste småfisk de hadde fått som fisket grunt.

Sebedeus hadde lang fartstid som fisker, og han var tydelig i sin vurdering: ”Vel er det slik at småfisken kommer inn først, og så følger den større etter.
Men nesten bestandig går det noen dager, opptil ei uke før det blir skikkelige fangster. Inntil videre står storfisken og lurer i skråbakken på mellomdypt vann.
Kom igjen gutter”, sa han henvendt til Jakob og Johannes, sønnene sine, ”det er tid for å vise at de gamles erfaring og vurdering er rett!”

Mens Sebedeus snakket og akkederte med de andre fiskerne, hadde Peter og Andreas klaret garna og fått dem om bord i sin båt.
Peter blunket til Andreas og sa lavt: ”Den gamle har glemt at når det er fullmåne som i natt, så trekker lyset fisken til seg. Du husker hva far alltid sa: ”Den store fisken står grunnere enn mellomdypt når småfisken har kommet og fullmånen har skint hele natta fra skyfri himmel.”
“Vi hiver oss på årene og setter garna der du vet.”

Det var ikke første gangen det var prestisje knyttet til fangstresultatet mellom de to brødreparene. Men noen tid senere skulle de alle fire ”være i samme båt” som menneskefiskere.

Sånn som det framgår av evangeliene synes Peter, Jakob og Johannes å ha utgjort det vi vel ville kalle for datidens AU ”arbeidsutvalg” blant disiplene. Andreas blei aldri noen frontfigur blant de 12, men han var likevel en av de største.

( Joh 1:29 ff ) Andreas var et sannhetssøkende menneske, og han var realistisk. Arbeidet på sjøen hadde lært ham respekt for naturkreftene, og han var ydmyk i forhold til Skaperverket.
Da døperen Johannes sto fram i ødemarken, var Andreas lyttende: ”Øksen ligger allerede ved roten av trærne, og hvert tre som ikke bærer god frukt skal hogges ned og brukes som ved!”
Andreas skjønte alvoret, og han lot seg døpe med Johannesdåpen. Så ofte han kunne, var han med Johannes omkring i nærområdene.

En dag skjedde det noe spesielt som kom til å snu opp ned på resten av livet til Andreas.
Dagen før hadde Johannes sett Jesus komme, og sa de ord som for alltid blir stående: ”Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.”
Neste dag passerer igjen Jesus stedet der Johannes oppholder seg, og denne dagen er også to av disiplene til Døperen der. En av dem er Andreas.  Johannes gjentar det han sa dagen i forveien: ”Se, der er Guds lam.”

”Hva var det du sa, og hva mener du med det?” spurte Andreas. Kortfattet forklarer Johannes Døperen at Jesus er Guds Sønn! Ja, han er den Messias som Johannes selv var forløperen til og som han før hadde forsøkt å undervise dem om.
”Er det greit for deg om vi slår følge med Jesus for å høre hva han har å si?” spurte Andreas. Med smil om munnen bekreftet Johannes at det ikke var noe han heller ville, enn at de fulgte Jesus. Dermed sprang de etter Jesus for å nå ham igjen.

Jesus hørte noen komme løpende, snudde seg og spurte: ”Hva er det dere vil?” Og så fortalte de hva de hadde hørt om Jesus av Johannes, men at det var enda mye de ikke skjønte. Kunne de få være sammen med Jesus den dagen og lære mer?
Javisst!

Så skjer tingene i rask rekkefølge. Da Andreas møter ved fiskebåten neste morgen, lyser det begeistring og glede av ansiktet hans. ”Hei, bror! Hold deg fast i tofta, for nå skal du høre noe som kan få deg til å falle i vannet: Vi har funnet Messias!”
”Hva sier du, tuller du eller?”  ”Nei, det er helt sant. Johannes sa det, og etter å ha både hørt det han sa og sett det han gjør, er det bombesikkert: Jesus er Messias!”

Det blir mye snakk i fiskerlandsbyen de nærmeste dagene. Så snart det er landligge på grunn av været, framstår Andreas som sannhetsvitne om Jesus.
Den mest påtrengende omsorgen har Andreas overfor Simon, broren sin. Og en dag byr anledningen seg: Andreas fører Simon til Jesus. Og det blir et overbevisende møte der Jesus gir Simon tilnavnet Kefas, som betyr Peter.
Det er med bakgrunn i denne fortellingen at Andreas i historien har fått hedersbetegnelsen ”verdens første misjonær”.

Enda noen tid fortsatte brødrene med fisket, men de var mer og mer opptatt av den nye innsikten de hadde fått om Messias. De så fram til å kunne tilbringe mer tid sammen med Jesus.
 ( Matt 4:18 ff )Så kommer den store dagen. Den begynner som de fleste andre hverdager, og de to brødrene har kommet i gang med å kaste noten i sjøen. ”Hei, dere to!”
Andreas kjenner straks igjen stemmen til Jesus, retter seg opp og sier: ”Ja ?” ”Dra noten inn igjen. Kom så og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.”
Jesus behøvde ikke be dem to ganger. De fikk uante krefter, dro nota raskt inn og kom seg til land. Der fortøyde de båten på forsvarlig vis og lot garna bli liggende om bord. 

Samtalene og diskusjonene i fiskermiljøet i Betsaida skulle vise seg å ha livgivende effekt for flere. For litt lenger bort på stranda der Andreas og broren fortøyde sin båt, var det andre brødreparet Jakob og Johannes.
De satt i båten sammen med faren Sebedeus og reparerte garn. Jesus kalte også dem til å følge seg, og de forlot straks båten og fulgte ham.
Ikke nok med det; enda en av disiplene Filip, var også fra Betsaida. Så det misjonsarbeidet Andreas satte i gang på sin enkle måte, bar rike frukter.

Andreas blir i N.T. flere ganger omtalt som Simon Peters bror. Han levde nok i skyggen av sin fremtredende bror. Men det ser ikke ut til å skape noen misnøye eller misunnelse hos Andreas.
Han lyttet til Jesus og fant sin plass og de oppgaver som passet for seg. Framfor noen var han en flink og pedagogisk sjelesørger som så og brydde seg om både store og små.
 ( Joh 6:7-9 )Den store folkemengden og gutten med 5 byggbrød og to fisker.

Etter Jesus himmelfart hører vi ikke mer om Andreas i NT. Ifølge tradisjonen virket han senere i i det sydlige Russland og i Tyrkia.
Det fortelles at han til slutt ble korsfestet på et liggende kors, formet som bokstaven X, det såkalte Andreaskors. Han skal være blitt bundet fast til korset, i stedet for å spikres til det, for at han kunne pines lenger. Det fortelles at han var bundet fast slik i to dager, mens han stadig talte til folket om Herren.
Finn Kristian Marthinsen.