Hør og les om Jesus

Historien om Jesus

Historien om Jesus begynte lenge før han var født, og sluttet ikke da han døde. Mer enn 700 år før han ble født, forutsa profeten Jesaja at han skulle fødes. Og det forunderlige ved Jesus tar ikke slutt der. Han ble født av en jomfru, engler og stjerner varslet at han var født, en konge prøvde å drepe ham, og familien måtte flykte med den nyfødte for å berge ham. Og det var bare begynnelsen…

Ingelinn G. Rabenorolahy


Gjenfortelling: Ingrid C. Mork og Rolf Ruud

Illustrasjon: Trude Ebbesen og Siri W. Gudvangen

Opplesing: Ingelinn G. Rabenorolahy

Lyd/musikk: Andreas Sørby, Sørby lyd- og musikkproduksjon

Ingelinn G. Rabenorolahy

 

1. Begynnelsen



Historien om Jesus begynte lenge før han var født, og sluttet ikke da han døde. Mer enn 700 år før han ble født, forutsa profeten Jesaja at han skulle fødes. Og det forunderlige ved Jesus tar ikke slutt der. Han ble født av en jomfru, engler og stjerner varslet at han var født, en konge prøvde å drepe ham, og familien måtte flykte med den nyfødte for å berge ham. Og det var bare begynnelsen.

2. Jesu mor


Hun var ung. Bodde nord i Israel, i Nasaret. Hun var av Davids ætt, og het Maria. Forloveden hennes, snekkeren Josef, var også av Davids ætt. En dag holdt Maria som vanlig på med arbeidet sitt hjemme, da det plutselig sto en engel rett foran henne.


 – Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er8 med deg! sa engelen.
Maria ble naturlig nok forskrekket over synet av engelen, men engelen sa:
– Frykt ikke, Maria! Du har funnet nåde hos Gud. Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes sønn. Herren Gud skal gi ham hans far, Davids trone, og han skal være konge over Jacobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme!
Maria tok mot til seg og sa:
– Men hvordan skal det skje? Jeg er jomfru. Jeg er ikke gift.
– Den Hellige Ånd skal komme over deg, svarte engelen, og den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn hun også, på sine gamle dager. Det ble sagt at hun ikke kunne få barn, men nå er hun alt i sin sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.
Da sa Maria:
– Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.
Engelen forlot henne, og Maria sto alene tilbake. Hun kunne ikke fortelle Josef om det som hadde hendt. Kunne ikke fortelle noen om det. Tenkte og repeterte alt som hadde blitt sagt til henne. Om og om igjen. Alt engelen hadde sagt. «Barnet skal være hellig, kalles Guds sønn…den Høyestes sønn…gi ham Davids trone…»

Noen dager senere dro hun til den lille fjellbygden hvor Elisabeth og Sakarias bodde. Hun ble møtt av Elisabet.
– Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, sa Elisabet straks hun så Maria.
– Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet barnet i meg av fryd. Og salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse.
Endelig kunne Maria dele det som hadde skjedd. Hun begynte å lovprise Gud:
– Min sjel lovpriser Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig. For store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn.

Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder før hun dro tilbake til hjemmet sitt i Nasaret. Da Josef så at Maria var gravid, skjønte han at hun hadde vært utro mot ham, for han hadde ikke vært hos henne. Ifølge loven kunne han gjøre Maria offentlig til skamme, fordi hun hadde syndet, men han ville ikke se Maria ydmyket. Josef ville derfor bryte forlovelsen i all stillhet.
Natten før han skulle fortelle henne og familien det, sov Josef urolig. Han drømte, og i drømmen kom en Herrens engel til ham og sa:
– Josef, sønn av David!
– Ja, herre. Jeg hører, svarte Josef.
– Vær ikke redd for å ta Maria til deg som din kone. Barnet hun venter, er ikke unnfanget i synd, men ved Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus; for han skal frelse folket sitt fra syndene deres.
Josef stolte på engelen, og tok Maria til seg.

3. Jesus blir født


Israel var okkupert av det romerske riket på den tiden. Keiseren, Cæsar Augustus, befalte at det skulle holdes folketelling i riket. Over hele det enorme romerriket reiste folk for å komme til sine fedres byer og la seg registrere. Siden Maria og Josef var av Davids ætt, skulle de registrere seg i den lille byen Betlehem. Det var en lang reise, sørover, fra Galilea, over Samaria, inn i Judea, forbi Jerusalem til Betlehem, byen for Davids etterkommere. Det hjalp ikke at Maria var høygravid, de måtte dra, som alle andre.

Byen var allerede full av mennesker som skulle registrere seg da de kom frem. Hoteller og pensjonater var fulle. Josef visste at det hastet. Veene var i gang, og han måtte finne husly til Maria. Til slutt fikk han låne et uthus i en bakgård, et skur som eieren brukte til dyrene sine. Der fødte Maria Jesus. Hun vasket ham og pakket ham inn, og laget en liten vugge av en krybbe som sto der.

Hva var det profeten sa: «En jomfru skal bli med barn og føde en sønn, og hans navn skal være Immanuel.» Immanuel betyr: «Gud med oss».

4. Betlehemsmarkene


Markene utenfor Betlehem lå stille og mørke. Hyrdene lå og småpratet for å holde hverandre våkne. Plutselig forsvant horisonten i et hvitt, blendende lys. Guds herlighet strålte omkring hyrdene, og en engel kom frem mot dem. Hyrdene holdt hendene for ansiktet og ropte av frykt.
– Vær ikke redde! sa engelen. – Jeg kommer med gode nyheter som er en stor glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal være deres tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.
I det samme ble hele himmelen full av engler. Englene priste Gud med høy stemme og sang:
– Ære være Gud i det høyeste. Fred blant mennesker som har Guds velbehag!
Så sluttet sangen, alle englene vendte tilbake til himmelen og natten var like mørk og stille som før.
Forsiktig begynte hyrdene å se på hverandre.
– Så du…? spurte en.
Han fikk et storøyd nikk til svar.
– Så dere…? Han så på de andre. Alle nikket.

Som på kommando reiste de seg, samlet flokkene, og skyndte seg til Betlehem. De fant Maria og Josef. Og de fant det nyfødte barnet som engelen hadde kalt Kristus, Herren. Da de så barnet, knelte de foran ham. Så fikk Maria og Josef høre om engelen som fortalte at han var født, og om den fantastiske englesangen. Maria hørte stille på alt de fortalte og gjemte på hvert eneste ord.

5. Stjernene gir tegn

Illustrasjon stjernene gir tegnKongen av Judea på den tiden het Herodes. Han var en ond gammel mann som ikke var noen god konge for folket. Like etter at Jesus var født, kom noen menn reisende fra øst. Det var vismenn som studerte stjernene og hadde sett tegn på at en ny konge var født.
– Vi har sett stjernen hans på himmelen, og vi er kommet for å tilbe ham, sa de til Herodes. – Messias, den jødiske konge og redningsmann som jødene ventet på, skal være født.
Herodes hadde hørt om Messias da han ble opplært i de hellige skriftene, og ble opprørt da han hørte at de hadde sett slike tegn i stjernene. Han viste dem ikke at han ble opprørt, bare ba dem vente. I all hast fikk han tak i noen skriftlærde og spurte hvor Messias skulle bli født. Messias skulle fødes i Betlehem, fortalte de skriftlærde ham. Det var det som var sagt i skriftene fra gamle tider av.
Herodes gikk tilbake til vismennene.
– Dere finner ham i Betlehem, sa han. – Og når dere har funnet ham, så kom tilbake og fortell meg hvor han er, så jeg også kan dra dit for å tilbe ham.

Vismennene dro til Betlehem, og fant Josef og Maria og den nyfødte Jesus. De knelte foran barnet, ga ham kostelige gaver, gull, røkelse og myrra. De fortalte hvordan stjernene hadde fortalt dem at Messias, jødenes konge var født. Vismennene dro ikke tilbake til Herodes. Gud advarte dem, og sa at de skulle dra rett hjem. Josef fikk også en advarsel. Han fikk beskjed av Guds engel om å forlate Betlehem og Judea med det samme, sammen med Maria og Jesus. Den natten flyktet den lille familien til Egypt. Da det gikk opp for Herodes at de tre vismennene ikke kom tilbake for å fortelle hvor den nyfødte kongen var, ble han rasende. Han ga ordre om at alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre, skulle drepes! Slik ville han bli sikker på at Messias var død.

Da Herodes døde, følte Josef seg trygg på å vende tilbake til Israel med familien sin. De dro imidlertid ikke tilbake til Betlehem, for sønnen til Herodes regjerte i Judea nå. I stedet reiste de til sitt gamle hjem i Nasaret i Galilea, og der vokste gutten opp.

6. Johannes


I det femtende år av den romerske keiseren Tiberius’ regjeringstid, da Pontius Pilatus var stattholder i Judea, talte Gud til Johannes, sønnen til Elisabet og Sakarias. Johannes, som hadde ventet på Guds ord i ørkenen, begynte nå å forkynne:
– Omvend dere! ropte han.
De som gikk ut for å høre ham, møtte en modig mann med Guds ord i sin munn og i sitt hjerte.
– En profet, hvisket de til hverandre.
– Omvend dere! ropte han. – For himmelriket er kommet nær!
Han formante folk til å omvende seg fra syndene sine, ta imot Guds tilgivelse og la seg døpe som tegn på forandringen i deres hjerter. De som lot seg omvende, døpte han i elven Jordan.

Johannes forkynte og døpte, og ryktet om ham gikk som en løpeild gjennom landet. Snart fikk også de religiøse lederne i Jerusalem høre nyheten, og de sendte straks en delegasjon av sted for å spørre Johannes hvem han var.
– Med profeten Jesajas’ ord, svarte Johannes, jeg er han som roper i ørkenen: Rydd vei for Herren. Etter meg kommer en som dere ikke kjenner, men som er så mye større enn meg at jeg ikke engang er verdig å knyte hans skoreimer. Jeg døper med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd.

En dag kom Jesus til Johannes for å bli døpt. Johannes visste at Jesus ikke hadde bruk for å bli tilgitt og renset for synd, og derfor ville han først ikke døpe Jesus. Men Jesus insisterte, og til slutt adlød Johannes og døpte Jesus i elven Jordan. Straks Jesus kom opp av vannet, åpnet himmelen seg, og Guds ånd dalte ned over Jesus i form av en due. Da lød det en røst fra himmelen, som sa:
– Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i!

Straks Jesus var døpt, førte ånden ham ut i ørkenen for å bli prøvet og fristet. Han ble der i førti dager og førti netter. Spiste ingen ting. Vandret rundt i ørkenen. Da førti dager var gått, kom djevelen til ham.
Tre ganger prøvde Satan å friste Jesus. Tre ganger motsto Jesus fristelsen. Til slutt skjønte den onde at han ikke kunne friste Jesus til å forlate Gud, og lot ham være i fred. Da kom Guds engler til Jesus for å trøste og tjene ham.

Da Johannes igjen fikk øye på Jesus ved den østlige bredden av Jordan-elven, rakte han armen ut mot ham og ropte til mengden:
– Hør etter, alle sammen! Se der! Ser dere den mannen? Han er Guds Lam! ropte Johannes. – Guds Lam som bærer verdens synd! Han var til før meg. Jeg har sett Guds ånd dale ned over ham som en due fra himmelen, og nå vitner jeg for dere at han er Guds sønn!

7. Jesus begynner tjenesten


Jesus begynte nå å forkynne og kalle disipler. Han var blitt 30 år. Inntil da hadde han arbeidet som snekker, slik som Josef, men etter at han ble døpt av Johannes begynte han på den egentlige oppgaven sin: Å forkynne at Gud hadde kommet til menneskene.

På veg til Galilea var han i Kana. Der ble det holdt en bryllupsfest, og Jesus og hans mor var invitert. I huset til brudgommen var det dekket bord til alle gjestene og forberedt et festmåltid. Alle spiste og drakk, fortalte historier og moret seg.

Plutselig tok Maria sønnen sin til side.
– De er gått tomt for vin, hvisket hun til Jesus.
Han så på henne.
– Hvorfor forteller du meg det? spurte han. – Min tid er ennå ikke kommet.
Maria sa ikke mer til Jesus. I stedet gikk hun bort til tjenerne, pekte på Jesus og sa:
– Gjør det som den mannen sier til dere.

Nå sto det seks store steinkrukker på gårdsplassen. Jesus gikk bort og kikket på krukkene og så at de var tomme. Så sa han til tjenerne:
– Fyll krukkene med vann.
Tjenerne fylte da alle krukkene til randen. Da de var ferdige, sa Jesus:
– Fyll et beger og bring det til kjøkemesteren, så han kan smake på det.
En tjener dyppet et beger i den ene krukken og bar det bort til kjøkemesteren, som hadde ansvaret for maten og drikken til festen. Kjøkemesteren drakk av begeret og kjente straks at det var en god vin. Han gikk så bort til brudgommen og spurte:
– Hvorfor har du spart den beste vinen til nå? Man bruker vel alltid å servere den beste vinen først, og den litt dårligere senere, når folk allikevel ikke kan smake forskjell. Men denne vinen er den beste jeg har smakt i dag.
Brudgommen visste ikke hva han skulle svare, for han forstod heller ikke hvorfor det var blitt slik. Bare tjenerne visste at vinen var et mirakel, at det var vann som Jesus hadde gjort om til vin.

Senere skulle Jesus gjøre mange andre under.

8. Jesus møter Simon Peter


Jesus var en tid i byen Kapernaum, som ligger ved Genesaretsjøen. For hver dag som gikk, var det flere som kom for å høre ham tale, eller for å bli helbredet.
En dag sto han og forkynte ved stranden, og det kom så mange mennesker at de som stod bakerst ikke kunne høre ham. Jesus gikk da bort til to fiskebåter som lå trukket opp på stranden. Fiskerne holdt på å rengjøre garnene sine etter å ha fisket hele natten. Jesus henvendte seg til den ene av mennene. Det var en høy, tettbygd og muskuløs kar.
– Simon, sa Jesus.
– Hva vil du? spurte Simon.
– Kan du ro meg litt ut på vannet? Jeg har noe å si til folket.
Simon så på menneskemengden. Folket som satte seg ned i den store skråningen, tett i tett helt ned til vannkanten. Da tok han Jesus om bord, og rodde litt ut fra land. Jesus begynte å tale fra båten. Simon ble sittende der i båten og lytte til Jesus – som de andre inne på land.

Da Jesus var ferdig med å tale, grep Simon årene og skulle til å ro inn til land igjen. Jesus stanset ham.
– Legg ut på dypet og sett ut garna så dere kan få fangst, sa Jesus.
– Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe, sa Peter.
Han så granskende på Jesus.
– Men på ditt ord vil jeg sette garnene ut.
Og de gjorde det, og fikk så mye fisk at garnene holdt på å revne. Peter ropte til den andre båten i fiskelaget hans om at de måtte komme og hjelpe til. De kom, og begge båtene ble fylt til randen av fisk. Da Simon Peter så det, ble han redd, for han visste at dette var noe overnaturlig. Han sank ned på knærne foran Jesus.
– Gå bort fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann! sa han.
– Ikke vær redd, Simon, sa Jesus. – Fra nå av skal du fange mennesker.

Da de hadde rodd båtene til land, forlot de alt og fulgte ham. Det var Simon Peter og broren hans Andreas, og Jakob og Johannes som var sønner av Sebedeus. Senere kom flere til. I tillegg til de fire fiskerne kom Filip og gjennom ham Bartolomeus, og så var det Matteus, som var toller før Jesus kalte ham. Tomas og Jakob, Alfeus’ sønn, Simon som ble kalt seloten, og Judas, sønn av Jakob og Judas Iskariot, som senere skulle forråde Jesus.
Jesus hadde til sammen tolv disipler. Det var mange andre også som fulgte Jesus fra sted til sted, dag etter dag, men disse tolv var hos ham hele tiden. Folket i Israel hadde hørt profeter før. De hadde sett mange som samlet folk rundt seg og sa at de kom fra Gud. Likevel var det noe spesielt med Jesus, og ryktet om ham spredte seg over hele landet.
– Han forkynner med kraft og autoritet, sa folk. – Det han sier, er sannhet!
Nå kom folk fra alle retninger og samlet seg om Jesus for å høre. Overalt hvor Jesus gikk, flokket lidende mennesker seg omkring ham. Han ga blinde synet, fikk døve til å høre og han befridde mennesker for onde ånder som plaget dem. Skarene omkring Jesus vokste, flere og flere ville høre hans ord og be om hjelp. Jesu tjeneste var for alvor begynt.

9. Bergprekenen


En av de mest kjente talene Jesus holdt, ble kalt Bergprekenen, fordi han holdt den oppe i fjellet. Han hadde samlet disiplene sine rundt seg og begynte å tale.

Salige er de fattige i ånden, for Himmeriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for Himmelriket er deres.
Salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Slik hadde ingen talt til dem før. Det var som han snudde alt på hodet. Og han fortsatte:

Jeg sier til dere som hører på meg: Elsk deres fiender, og gjør vel mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, be for dem som mishandler dere! Når noen slår deg på det ene kinnet, så vend også det andre til ham! Og den som vil ta fra deg kappen, skal du heller ikke hindre i å ta kjortelen. Gi til hver den som ber deg, og krev ikke tilbake fra den som tar ditt ifra deg! Og som dere vil at folk skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Om dere elsker dem som elsker dere, hva takk har dere for det? For også synderne elsker dem som elsker igjen. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hva takk har dere for det? Til og med synderne gjør det samme. Og om dere låner ut til dem som dere håper å få igjen av, hva takk har dere for det? Også syndere låner ut til syndere for å få likt igjen. Nei, elsk deres fiender, gjør godt og lån ut til dem som dere ikke håper å få noe igjen av! Da blir deres lønn stor, og dere skal være den Høyestes barn; for han er god mot de utakknemlige og onde.
Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt: og fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt.

Ennå snakket han lenge til dem.

10. Fariseere og skriftlærde


Fariseerne og de skriftlærde var de som brukte å undervise folket i troen. Mange av dem likte ikke det Jesus sa, ja noen ganger var det han sa, å regne som vranglære. Kanskje hadde de hørt at han sa: «Døm, så skal ikke dere bli dømt.»

En gang Jesus sto og talte til en stor folkemengde, kom en gruppe fariseere marsjerende med en kvinne. De banet seg vei gjennom mengden og skubbet kvinnen frem for Jesus. Kvinnen ble stående foran Jesus med nedslåtte øyne.
– Mester! begynte fariseerne. – Denne kvinnen er tatt på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Det er ingen tvil om hennes skyld. I loven har Moses påbudt oss å steine den slags kvinner. Hva sier du? Hva skal vi gjøre med kvinnen?
Jesus visste godt at de kom med kvinnen for å sette en felle for ham. Hvis han nå sa at de skulle steine kvinnen, så ville han handle imot romersk lov og sin egen lære om tilgivelse, medfølelse og å ikke dømme. Hvis han sa at de skulle la henne gå, handlet han mot den jødiske loven, og da kunne de anklage ham for det.
Jesus sa ingenting.
Han kastet et blikk på den skremte kvinnen. Så satte han seg på huk og begynte å skrive i sanden med fingeren. Fariseerne presset på for å få svar. Da så Jesus opp og sa:
– Den blant dere som er uten synd, skal være den første til å kaste en stein på henne!
Så bøyde han seg og fortsatte å skrive i sanden.
Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en – de eldste først. Jesus ble stående igjen alene, og kvinnen stod fremfor ham.
– Hvor ble de av? Er det ingen som har fordømt deg? spurte Jesus.
– Nei, Herre, ingen, svarte hun stille.
– Heller ikke jeg fordømmer deg, sa Jesus. – Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!

De skriftlærde og fariseerne var svært opptatt av å overholde ikke bare den skrevne loven slik den var gitt av Moses, men også alle de mindre lovene og reglene som generasjoner av lærere hadde føyd til siden. De tenkte at hvis man holdt alle de små lovene, så ville man aldri komme til å bryte de store. Flere ganger prøvde de å vise at Jesus brøt budene. Særlig var de opptatt av lovene for hva man kunne gjøre på sabbaten.
En gang, på sabbaten, var Jesus i huset til en av lederne for fariseerne. Han så at alle fariseerne der holdt våkent øye med ham. Da kom det plutselig en mann med vattersott fram til ham. Jesus så på den syke mannen, og på fariseerne.
– Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller er det ikke? spurte Jesus fariseerne og de lovkyndige som var der.
Men de tidde. Da la Jesus hånden på ham, helbredet ham og lot ham gå.
– Om noen av dere har en sønn eller en okse som faller ned i en brønn, vil dere ikke straks dra dem opp, selv om det er sabbat?
Men de var ikke i stand til å gi ham svar igjen på dette.

– Vi har holdt øye med deg! sa noen fariseere en dag til Jesus. – Du bryter loven når du lar disiplene dine samle korn på sabbaten for å spise det. Når man samler korn, arbeider man, og Guds lov forbyr oss å arbeide på sabbaten. Dessuten vet vi at du selv har helbredet på sabbaten. Det er også arbeid og derfor forbudt. Disiplene dine overholder heller ikke våre fedres skikker, når de spiser uten å vaske hendene først. Nå spør vi deg: Hvilken lærer kan tillate en så slapp og ukorrekt livsførsel?
Men Jesus svarte:
– Dere hyklere! Dere ignorerer Guds bud for å leve etter menneskers skikker! Dere gir tiende av deres ubetydelige krydder – mynte, dill og korn – mens dere glemmer befalingene om rettferdighet, nåde og tro! Dere blinde veiledere! Dere siler ut myggen, men sluker kamelen!
De ble sinte, men sa ikke noe. De ville prøve Jesus og ba ham derfor om et tegn – et mirakel, som kunne bevise at han var sendt av Gud. Men Jesus ville ikke gi dem noe tegn:
– En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få annet tegn enn Jona-tegnet. For som Jona var i buken på hvalen i tre dager og tre netter, slik skal jeg, Menneskesønnen, være tre dager og tre netter i jordens skjød. Lytt til mine ord, for her er mer enn Jona.
Men flere av de ledende fariseerne ble stadig sikrere på at Jesus var farlig, og at de måtte få ham fjernet.

11. Jesus helbreder og gjenoppretter


Johannes, sønnen til Elisabeth og Sakarias, var blitt fengslet. En dag sendte han to av disiplene sine til Jesus.
– Johannes døperen har sendt oss til deg for å spørre om du er den som skal komme, eller om vi skal vente en annen, sa de.
Nettopp da helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og ga synet til mange blinde.
– Gå og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde blir vekket opp, for fattige blir et godt budskap forkynt, og salig er den som ikke tar anstøt av meg.
Det var svaret Johannes trengte.

En dag kom en romersk offiser til Jesus.
– Herre, min tjener ligger lammet hjemme, med fryktelige smerter, sa han.
– Skal jeg komme og helbrede ham? spurte Jesus.
– Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men bare si et ord, så blir tjeneren min helbredet, for jeg er også en mann som står under kommando, og jeg har soldater under meg. Når jeg sier til en: Gå! Så går han, og til en annen: Kom! Så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! Så gjør han det.
Da Jesus hørte det, undret han seg, og sa til dem som fulgte ham:
– Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro! Og jeg sier dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket; mens de som riket var tiltenkt, skal bli kastet ut i det ytterste mørket. Der skal de gråte og skjære tenner.
– Gå hjem
, sa han så til offiseren. – Det skal skje deg som du har trodd!
Og tjeneren ble helbredet i samme stund.

En tid etter kom han til byen Nain sammen med disiplene sine og en stor folkemengde som fulgte ham. Da han nærmet seg byporten ble en død ung mann akkurat båret ut. Han var sin mors eneste sønn og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne og fulgte sønnen mot graven. Da Jesus så henne, fikk han medynk med henne.
– Gråt ikke, sa han. Så gikk han frem og rørte ved båren, og de som bar den, stanset.
– Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! sa Jesus.
Og den døde satte seg opp og begynte å snakke, og Jesus ga ham til hans mor. Da ble alle grepet av frykt, og de priste Gud.
– En stor profet er stått fram iblant oss, sa de. – Gud har gjestet sitt folk!
Og dette ordet om ham ble spredd i hele Jødeland og hele landet omkring.

En dag Jesus kom til Simon Peters hus, var det så underlig stille i huset.
– Det er min svigermor, sa Peter bekymret. – Hun er svært syk med høy feber.
Jesus gikk inn i rommet Peter akkurat var kommet ut av. Der fant han kvinnen liggende i sengen, overopphetet av feber. Jesus så på henne et øyeblikk, tok hånden hennes og løftet henne opp. Straks forlot feberen henne, og hun ble helt frisk. Gleden spredte seg gjennom huset da familien ble klar over hva som hadde skjedd. Peters svigermor var så frisk at hun sto opp og serverte kveldsmat til dem alle sammen.

Gang på gang helbredet han syke, også de som hadde ødelagte liv og trengte hjelp til å bli hele inni seg.
En dag satt Jesus til bords hos en fariseer. I byen der var det en kvinne som levde i synd. Da hun fikk vite at Jesus var i fariseerens hus, tok hun med seg en alabasterkrukke med salve, og stilte seg gråtende bak ham, ved føttene hans. Hun begynte å væte føttene hans med tårer, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og salvet dem med salven. Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så dette, tenkte han at hvis Jesus virkelig var profet, ville han visst hvem denne kvinnen som rørte ved ham var, og at hun var en syndig kvinne.
Plutselig så Jesus bort på verten sin.
– Simon, jeg har noe å si til deg, sa han.
– Mester, si det! sa Simon.
– En utlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men siden de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil så elske ham mest?
– Jeg antar: den som han ettergav mest.
– Du dømte rett! sa Jesus, og vendte seg mot kvinnen mens han snakket til Simon.
– Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i huset ditt. Du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe kyss, men hun har ikke holdt opp med å kyss føttene mine siden jeg kom inn. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun salvet føttene mine med salve. Derfor sier jeg deg: De mange syndene hennes er tilgitt, for hun elsker mye, men den som lite er tilgitt, elsker lite.
Han snudde seg mot henne.
– Dine synder er tilgitt! sa han.
De som satt til bords sammen med ham, begynte å si seg imellom:
– Hvem er dette, som til og med tilgir synder?
Men han sa til kvinnen:
– Din tro har frelst deg, gå bort i fred!

12. Matunderet


Stadig flere fulgte ham. Flere tusen kunne samles for å lytte til ham, bli helbredet og få hjelp.
I kveldingen en slik dag, det var sagt å være fem tusen mennesker der, kom disiplene til Jesus og hvisket til ham at han burde sende dem bort til landsbyene i området, så de kunne få seg mat, for mange hadde ikke spist hele dagen.
– Det er ikke nødvendig å sende dem av sted. Dere kan gi dem mat, sa Jesus.
– Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker her, sa de lavt. – Og vi har ikke penger til å kjøpe mat til så mange.
– Kom hit til meg med det dere har, sa han.
Han fikk folket til å sette seg ned, tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og holdt takkebønn. Så brøt han brødet i biter, ga til disiplene og de brøt det brødet de fikk og ga til folket. Det samme gjorde de med fiskene. Alle spiste og ble mette, og de tok opp det som var til overs – tolv korger fulle. Fem tusen menn, foruten kvinner og barn, hadde spist seg mette på fem brød og to fisker, og det var tolv kurver med mat til overs!

Han sendte disiplene av sted og skulle komme etter selv. Der, i båten, tenkte de på det han hadde sagt da han underviste dem på fjellet:
Be, så skal dere få, let så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for. Hvem av dere ville vel gi sin sønn en stein, når han bad om brød? Eller hvem vil gi sin datter en slange, når hun bad om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke deres himmelske Far gi gode ting til dem som ber ham!

Hadde han ikke snakket om nettopp det de hadde opplevd, da han sa:
Vær ikke bekymret for deres liv, ikke tenk slik: Hva skal jeg spise og drikke i morgen? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem mat likevel. Er ikke dere langt mer verd enn fuglene?
Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken; de verken spinner eller vever eller syr, og likevel er de flottere kledd enn kong Salomo i all sin prakt. Men hvis Gud gjør så mye ut av gresset på marken, som fort blir borte, hvor mye mer skal han da ikke kle dere? Så lite tro dere har! Vær ikke bekymret. Deres Far vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.

Ivrig fortsatte de å minne hverandre om hva han hadde sagt.
Dere er verdens lys. Men et lys som settes under et kar, gjør ingen nytte. Setter man det derimot i en lysestake, gir det lys i hele huset. La lyset deres skinne for mennesker. La dem se de gode gjerningene dere gjør, så de må prise deres Far i himmelen. Dere, mine disipler, som er jordens salt og verdens lys, dere skal være fullkomne, slik som deres Far i himmelen er det.

Og de ba bønnen han hadde lært dem:

– Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik som hedningene gjør. De tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Men dere skal vite at deres Far i himmelen vet hva dere trenger, allerede før dere ber om det. Derfor skal dere be slik:

Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet!
Amen.

Etter en stund ble det stille blant dem. De var trøtte. Satt og stirret utover sjøen. Tenkte. Kjente båten bevege seg i vannet. Plutselig hvisket Jakob med en stemme som skalv av frykt:
– Se!
De så alle i samme retning som han. En utydelig, skikkelse kom gående bort over vannet.
– Det er et spøkelse! hvisket Jakob. – Et spøkelse!
Båten beveget seg kraftig i bølgene. Disiplene grep tak i rælingen, tause, redde. Skikkelsen kom stadig nærmere.
– Vær ikke redde. Det er meg, sa skikkelsen. Den kjente stemmen! Jesus! Det var han som kom gående mot dem på vannet.
Peter lente seg ut over båtripa.
– Herre, hvis det virkelig er deg, så be meg komme ut til deg på vannet! ba han.
– Kom! svarte Jesus.
Og Peter klatret ut av båten og begynte å gå mot Jesus! Halvveis mellom båten og Jesus gikk det plutselig opp for Peter hva det var han holdt på med. Han stanset og så seg redd omkring og begynte å synke.
– Herre! ropte Peter. – Frels meg!
– Så lite tro du har, hvorfor tvilte du? sa Jesus, grep tak i ham og førte ham tilbake til båten.
Og der i båten, idet vinden stilnet av, kastet disiplene seg ned for Jesus, og sa:
– Du er sannelig Guds sønn.

13. Jesus viser sin makt


Etter å ha undervist lenge, og med tusenvis av mennesker rundt seg, ble Jesus trøtt. Han samlet disiplene sine.
– Kom, sa han. – Vi må komme oss over sjøen til den andre siden.
En båt ble satt ut i vannet. Jesus satte seg bak i båten og falt i søvn.
Været kan skifte brått på Genesaretsjøen. Stormer kan komme raskt. Plutselig så disiplene at gråsvarte skyer nærmet seg raskt. Vinden kom før de fikk sukk for seg. Og bare minutter etterpå var stormen over dem. De slet for å holde båten på rett kjøl. Redde. Gløttet av og til bak på ham som lå og sov. De kunne ikke fatte at han kunne sove rolig mens de holdt på synke i stormen.
– Herre! ropte de til slutt, og ristet i ham. – Du må våkne! Vi holder på å gå under!
Jesus åpnet øynene, så på uværet, reiste seg og rakte armene ut.
– Vær stille! ropte han til vinden og bølgene.
Straks stilnet vinden. Bølgene la seg. Båten gled nå over blikkstille vann.
– Hvorfor ble dere så redde? spurte han. – Har dere ennå så lite tro?
Men da Jesus satte seg igjen, hvisket disiplene seg imellom:
– Hvem er han egentlig, siden både storm og bølger adlyder ham?

14. Jesus forteller i lignelser


En dag fortalte Jesus disiplene en fortelling.
– Det var en gang en bonde som gikk ut for å så på åkrene sine. Da han kastet såkornene ut, falt noe på veien, og fuglene kom og spiste det. Bonden fortsatte, og noen av frøene falt på steingrunn, der det var lite jord. Her spirte kornet raskt frem, men solen svidde de nye plantene, og de visnet fordi de ikke hadde røtter. Bonden fortsatte med å så, og noen av frøene falt der det vokste tornekratt. Tornekrattet og kornet vokste sammen, men tornekrattet kvalte det gode kornet. Men bonden strødde kornet ut over hele marken, og derfor falt noe av det også i god jord. Dette kornet vokste opp og bar frukt – tretti foll, seksti foll eller til og med hundre foll.

Disiplene skjønte ikke historien og satt og så litt på hverandre og på Jesus. Til slutt tok en av dem mot til seg.
– Hvorfor fortalte du oss den historien? Hva mente du med den? spurte han.
– Det var mer enn en historie, svarte Jesus. – Det var en lignelse. Man kan høre den og like den, men hvis man vil forstå den egentlige betydningen, må man se igjennom den.
– Men hva betyr den? sa de forvirret.
– Såkornet er ordet om Guds rike, sa Jesus. – Når mennesker hører ordet, men ikke forstår, så er de som den harde jorden på veien. Den onde kan komme og stjele det som er sådd i hjertene deres.
– Noen mennesker er som steingrunnen; de tar med glede imot ordet, men det slår ikke ordentlig rot i dem. Når det kommer trengsel og forfølgelser, faller de straks fra, og ordet visner i dem.
– Tornekrattet er bekymring og kjærlighet til denne verden. Det kan kvele ordet i noen menneskers hjerter, så det ikke rekker å bære frukt.
– Den gode jorden, derimot, er det mennesket som hører og forstår ordet, og som gjør etter det. Det mennesket bærer frukt og gir tretti, seksti eller hundre ganger så mye igjen.

Jesus tidde litt, og så spurte han:
– Kan dere se det nå?
Disiplene nikket.
– Fortsett å holde øynene åpne, sa Jesus.

15. «Hvem sier folk at jeg er?»


Jesus og disiplene satt en dag og hvilte i en hage ved et gammelt, knudrete oliventre.
– Hva hører dere? Hvem sier folk at Menneskesønnen er? spurte Jesus.
– Det er forskjellig, svarte en av disiplene usikkert.
– Noen sier at du er Johannes Døperen, som er stått opp fra de døde.
– Eller Elia, jeg har hørt noen kalle deg Elia.
– Og Jeremia.
– Mange tror at du er en av de gamle profetene som er kommet tilbake.

Jesus satte seg opp og så fra den ene til den andre.
– Hva med dere? Hvem sier dere at jeg er?
Uten å nøle svarte Simon Peter med høy og klar stemme:
– Du er Kristus, den levende Guds sønn!

Et øyeblikk ble det helt stille. Så reiste Jesus seg, gikk bort til Simon og la hånden på skulderen hans.
– Velsignet er du, Simon, sa han og så ham i øynene. – For dette har ingen mennesker fortalt deg. Det har min far i himmelen åpenbart for deg. Du er Peter, Klippen, og på den klippen vil jeg bygge min kirke, og døden skal aldri få makt over den.
Han så på hver enkelt av dem og forbød dem å fortelle noen at han var Messias.

Fra da av snakket Jesus med disiplene sine om at han måtte dra til Jerusalem, der han skulle lide mye av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, bli drept, og stå opp den tredje dagen. Gang på gang snakket han med dem om dette. Forberedte dem. En gang han hadde sagt dette, tok Peter ham til side og begynte å irettesette Jesus.
– Gud hjelpe deg, Herre; dette må aldri skje! sa han.
– Vik bak meg, Satan! sa Jesus. – Du setter en snare for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men mennesketanker!

Så tok han med seg Peter bort til de andre disiplene, og satte seg til å snakke alvorlig med dem.
– Om noen vil gå i mitt spor, må han fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge meg. For den som vil berge livet sitt, skal miste det; men den som mister livet for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi i bytte for sin sjel?
Han så fra den ene til den andre. Alvorlige ansikter møtte blikket hans.
– Menneskesønnen, fortsatte han, – skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort.
Det ble stille lenge. Så sa Jesus lavt:
– Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike!

Bare seks dager etter denne samtalen tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes, broren hans, opp på et høy fjell. Det var ingen andre der. Jesus begynte å be, og uten noe forvarsel begynte Jesus å forvandles foran øynene på dem. Ansiktet fikk et skinn av noe forunderlig mektig og lyste nesten som solen, klærne ble hvite. Ikke bare hvite, så hvite som ingen noen gang kunne bleke et plagg, som om klærne også lyste. Og plutselig så de at Moses var der sammen med Jesus, og Elias! De som hadde vært døde i mange hundre år!
– Rabbi, det er godt at vi er her, sa Peter. – La oss bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.
Men enda mens han snakket, kom en lysende sky over dem, og fra skyen hørtes en stemme som sa:
– Dette er min Sønn, som jeg elsker. I ham har jeg funnet behag; hør på ham!
Moses og Elias, Jesus som forandret seg, lyden av stemmen fra skyen – det ble for mye for de tre disiplene. De kastet seg med ansiktet mot jorden, fulle av redsel. Men Jesus gikk bort til dem og rørte ved dem.
– Stå opp, sa han, – og vær ikke redde!
Og da de reiste seg, var det ingen andre enn Jesus der.
Men på veg ned fra fjellet forbød Jesus dem å fortelle om dette før Menneskesønnen var stått opp fra de døde.

16. «Hvem er den største?»


En kveld Jesus og disiplene akkurat hadde kommet hjem, spurte Jesus dem hva det var de hadde snakket om på vegen. Men de sa ikke noe, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største. Jesus satte seg ned, og kalte dem alle tolv til seg.
– Om noen vil være den første, så skal han være den siste av alle, og alles tjener! sa han. Han hadde skjønt hva de hadde snakket om.
Han tok et lite barn og stilte det midt iblant dem og la armene om det.
– Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg! Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. Se til at dere ikke forakter en av disse små! sluttet han. – For jeg sier dere: Englene som de har i himmelen ser hele tiden min himmelske Fars ansikt!

En gang, da Jesus ville forklare folkene hva Gud føler overfor syndere, gjorde han det med en lignelse.
– Det var en gang en far som hadde to sønner, begynte Jesus. – En dag sa den yngste sønnen til faren: «Far, jeg kan ikke vente. Gi meg den del av formuen som tilkommer meg.»

– Så delte faren eiendommen sin og ga den yngste sønnen det som tilkom han. Den yngste sønnen dro hjemmefra med alle pengene han hadde arvet, til et fremmed land. Her levde han et vilt og utsvevende liv, og brukte opp alle pengene. Nå var han fattig, og snart ble han også svært sulten, for landet ble rammet av hungersnød. Det eneste arbeidet han kunne finne var som svinerøkter. Men arbeidet ga ham ikke nok til føden, og han ville mer enn gjerne ha spist seg mett sammen med grisene, men han kunne ikke engang det. Til sist ble han helt desperat og tenkte: «Hjemme har min fars tjenere mer enn nok å spise, og her sitter jeg og er i ferd med å dø av sult. Men nå vet jeg hva jeg vil gjøre: Jeg vil gå tilbake til min far og bekjenne for ham at jeg har syndet mot han og mot Gud. Jeg vil si til han at jeg ikke er verdig til å kalles hans sønn, og be han om å få bo i huset som tjener.»

– Den unge mannen forlot så jobben som svinerøkter og begynte å slepe seg hjemover, trøtt og svak i kropp og sjel.

– Faren stod, som han ofte pleide å gjøre, og speidet etter ham, og så ham derfor allerede på lang avstand. Da løp faren han i møte og omfavnet og kysset han, for han elsket fremdeles sønnen sin. Men sønnen holdt hendene avvergende opp og sa: «Nei, nei, far! Jeg har syndet imot deg og imot Gud. Jeg er ikke verdig…» «Det vil jeg ikke høre noe om!» avbrøt faren. Så kalte han på tjenerne sine og sa: «Kom med den fineste festdrakten og gi ham den. Sett en ring på hånden hans og sko på føttene. Slakt en kalv og la oss feste! For sønnen min var død, men er blitt levende igjen. Han var fortapt, men er blitt funnet!»

– Mens de festet for den yngste sønnen, kom den eldste sønnen hjem fra arbeidet sitt på marken. Han hørte musikk og skjønte ikke dette, for ingen hadde fortalt ham at det skulle være fest. «Hva skjer her?» spurte han en av tjenerne. Tjeneren fortalte da at faren hadde slaktet gjøkalven for å feire at han fikk sønnen hjem i god behold. Da ble han sint og ville ikke gå inn. Da faren hørte det kom, han ut til den eldste sønnen. «Hvor mange år har jeg ikke tjent deg og aldri gjort imot ditt bud!» sa han. «Du har aldri gitt meg så mye som et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne kom, som har ødslet bort formuen din sammen med skjøger, så slakter du gjøkalven for ham!» «Barn,» sa faren, «du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! Du skulle heller fryde deg og være glad, fordi denne broren din som var død er blitt levende, han var kommet bort og er funnet.»

17. Den siste reisen


En morgen våknet disiplene og så at Jesus allerede var oppe og hadde gått ut på veien. Han sto stille og så mot sør i retning av Jerusalem med store, mørke øyne. Nå var tjenesten hans i Galilea over.
– Det er tid for å dra, sa han da de tolv disiplene hadde samlet seg rundt ham. – Nå må vi dra til Jerusalem.

Med de ordene begynte han å gå, og disiplene fulgte ham. Over hele landet diskuterte man Jesus. Hvem var han? Var han et godt menneske? Førte han folk vill? Hva med alle tegnene han gjorde? Han helbredet og drev ut onde ånder. Kanskje var det ikke fordi han var god han kunne det, kanskje han var ond? Var han Messias? Nei, kunne ikke være Messias, han kom fra Galilea og Messias skulle være av Davids slekt og komme fra Betlehem. Og mens Jesus beveget seg langsomt mot Jerusalem, ble følelsene sterkere og sterkere: Kjærligheten ble dypere, hatet mer intenst rundt ham…

På veien til Jerusalem stanset Jesus opp mange steder for å forkynne, undervise og helbrede. Og fra hvert sted han besøkte, spredte ryktet seg om de store gjerningene hans. Mellom Galilea og Samaria helbredet han ti spedalske, men bare én av dem, en samaritaner, kom tilbake for å takke ham. Utenfor Jeriko ga han den blinde Bartimeus synet tilbake. Midt i Jeriko kalte han skatteoppkreveren Sakkeus ned fra et tre og omvendte ham, så Sakkeus betalte tilbake alt det han hadde stjålet fra folk.

Folk hørte og flokket seg på nytt rundt Jesus overalt hvor han kom. Jesus fortalte dem ikke direkte hva som skulle skje, men han prøvde å forberede dem på det og få dem til å forstå hvem han var.
– Jeg er den gode hyrde, sa han. – Den gode hyrde ofrer sitt liv for sauene. Mine sauer hører min røst og følger meg, og jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd! Min Far har gitt dem til meg, og ingen kan rive dem ut av hans hånd. Jeg og Faderen er ett.
Slik talte Herren, og enkelte mennesker begynte å forstå at miraklene han gjorde også var tegn som skulle vende hjertene deres til ham. De trodde på ham. Andre, derimot, regnet med at Jesus ville starte et opprør mot det romerske tyranniet. Andre igjen, nærmest hatet ham, men kunne ikke la være å følge ham likevel. Det var en broket og urolig skare som omga Jesus de siste dagene.

18. Lasarus dør


Jesus var på østsiden av Jordanelven da en budbringer kom med beskjed om at Jesu gode venn, Lasarus, var dødelig syk.
– Denne sykdommen er ikke til død, men til ære for Gud; for at Guds Sønn skal bli æret ved den, sa Jesus. Han elsket denne familien, søsknene Marta, Maria og Lasarus.
– La oss gå til Betania, til Lasarus, sa Jesus etter et par dager.
Disiplene ble urolige.
– Rabbi, nylig prøvde jødene å steine deg i Judea, og likevel vil du dra tilbake dit?
– Har ikke dagen tolv timer? Den som går om dagen, snubler ikke, for han ser denne verdens lys. Men den som går om natten, snubler, for lyset er ikke i ham.
Han så alvorlig på disiplene.
– Vår venn Lasarus er falt i søvn, sa han, – men jeg går for å vekke ham.
– Herre, dersom han sover, kommer han til å bli frisk igjen! sa disiplene. De trodde Jesus snakket om alminnelig søvn.
Da sa Jesus det rett ut til dem.
– Lasarus er død! Og for deres skyld er jeg glad fordi jeg ikke var der, for at dere skal tro.

Betania lå like i nærheten av Jerusalem. Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus hadde ligget fire dager i graven. Mange av jødene var kommet for å trøste Marta og Maria i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham, men Maria satt hjemme.
– Herre, hvis du hadde vært her, så ville ikke min bror ha vært død! Men også nå vet jeg at hva du enn ber Gud om, det vil Gud gi, sa Marta.
– Broren din skal stå opp! sa Jesus.
– Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag, sa hun.
Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han så dør! sa Jesus. – Og hver den som lever og tror på meg, skal i evighet ikke dø! Tror du dette?
– Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds sønn, han som skulle komme til verden.
Og da hun hadde sagt dette, gikk hun i all stillhet og hentet søsteren sin, Maria.
– Mesteren er her og spør etter deg! hvisket hun. Maria reiste seg og skyndte seg til Jesus.

Jesus var ikke kommet inn i landsbyen ennå, og da de som var hjemme hos Maria og trøstet henne, så at hun plutselig sprang ut, fulgte de etter henne. De trodde hun sprang til graven for å gråte der.
Da Maria nådd fram til Jesus, falt hun ned for føttene hans.
– Herre, hadde du vært her, så ville ikke min bror ha vært død! gråt hun.
Da Jesus så at hun gråt, og at jødene som var med henne, gråt, ble han sterkt beveget i ånden og dypt rystet.
– Hvor har dere lagt ham? spurte han.
– Herre, kom og se! sa de.
Jesus gråt.
– Se hvor han elsket ham! sa jødene til hverandre, men noen av dem sa: – Han som åpnet blindes øyne, kunne han ikke også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død?
Jesus ble på nytt beveget i sitt indre og gikk bort til graven. Det var en hule, og en stein lå foran inngangen.
– Ta steinen bort! sa Jesus.
– Herre, han stinker allerede, sa Marta til ham, – han har ligget der i fire dager!
– Sa jeg ikke til deg: Dersom du tror, skal du få se Guds herlighet?
Da tok de bort steinen.
Jesus så opp mot himmelen og begynte å be.
– Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste nok at du alltid hører meg; men jeg sa det for folkets skyld, som står omkring meg, for at de skal tro at du har sendt meg, sa han lavt.
Så snudde han seg mot graven.
– Lasarus, kom ut! ropte han med høy røst.
Da kom den døde ut. Hendene og føttene hans var ombundet av liksvøp, og ansiktet var ombundet med en svette-duk.
– Løs ham og la ham gå! sa Jesus.
Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham. Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort.

19. Dødsdommen


De eldste kalte sammen jødenes Råd for å diskutere hva man skulle gjøre med denne farlige mannen, Jesus. Fram og tilbake diskuterte de, om tegnene og undre, om romerne som kunne tro det var opprør på gang.
Da reiste ypperstepresten Kaifas seg og sa:
– Dere forstår ingenting. Det er bedre at ett menneske dør for hele folket, enn at folket går til grunne. Tenk på det!
Fra den dagen var de fast bestemt på å ta livet av ham.

20. Seierstoget (Palmesøndag)


Jesus sto utenfor byen Betfage og så mot Jerusalem. Det var på tide å reise inn til byen, og døden var bare fem dager unna…

– Gå inn i landsbyen, sa han til to av disiplene.

– Der vil dere finne en eselfole som ingen har ridd på ennå. Ta den og kom tilbake hit med den. Hvis noen spør dere hvorfor dere gjør det, så bare si: Herren har bruk for den.

De fant eselet og tok det med til Jesus, la kappene sine over ryggen på det og hjalp Jesus opp. Mens han gikk, la mange kappene sine på veien, andre løvgreiner som de hadde hogd på markene, så Jesus red som på et teppe. Både de som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:
– Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Om og om igjen, som en kaskade av lovsang. Slik kom han inn i Jerusalem.

 

21. Bråk i Templet (mandag i påskeuken)


I tempelet, i den ytterste gården, hedningenes forgård, så det ut som en markedsplass. Det ble handlet med offerdyr, og luften var tykk av lyd og lukt fra dyrene. Ved vekslernes bord ble romerske mynter vekslet til tempelets penger.
Jesus gikk inn i tempelet og drev ut alle som solgte og kjøpte i tempelet. Han veltet bordene til pengevekslerne og stolene til dem som solgte duer.
– Det står skrevet: Mitt hus skal bli kalt et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule! sa han, og blinde og vanføre kom bort til ham der, i tempelet, og han helbredet dem.
Da yppersteprestene og de skriftlærde så undergjerningene han gjorde og hørte barna som ropte i tempelet: «Hosianna, Davids sønn,» ble de sinte.
– Hører du hva disse sier? sa de til ham.
– Ja! svarte han. – Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du beredt deg lovsang?

Yppersteprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de skulle få ryddet ham av veien, men de fant ikke ut hvordan de skulle gjøre det, for hele folket hang stadig ved ham og hørte på ham. Da fikk de ideen at de skulle blande seg med folket, noen fariseere og herodianere, og fange ham i ord.
– Mester, sa en av dem, – vi vet at du er sannferdig og ikke bryr deg om hva andre sier, for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer oss sannheten om Guds vei. Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller er det ikke? Skal vi gi, eller skal vi ikke gi?
Men han skjønte hykleriet deres.
– Hvorfor setter dere snare for meg? Vis meg mynten som skatten blir betalt med!
De rakte ham en denar.
– Dette bildet, hvem er det av? spurte han, – og denne påskriften?
– Av keiseren, sa de.
– Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!
Da de hørte det, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

Samme dag kom saddukeerne bort til ham, de som sier at det ikke er noen oppstandelse. De ville også prøve å sette Jesus fast med ord.
– Mester, sa de. – Moses har sagt: Om noen dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for bror sin. Nå var det sju brødre hos oss. Den første døde etter at han hadde giftet seg, og da han ikke hadde barn, etterlot han sin hustru til broren. Likedan gikk det med den andre og den tredje; ja, med alle sju. Og sist av dem alle døde hustruen. Men i oppstandelsen, hvem av de sju skal hun så være hustru for? Alle hadde henne jo.
– Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft, sa Jesus. – For i oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort, men de er som englene i himmelen. Men når det gjelder de dødes oppstandelse; har dere ikke lest det som Gud har sagt til dere: Jeg er Abrahams gud og Isaks Gud og Jakobs gud? Han er ikke gud for døde, men for levende.
Og da folket hørte det, ble de slått av undring over læren hans.

Men da fariseerne hørte at han hadde målbundet saddukeerne, samlet de seg om ham. Og en av dem, en som var kyndig i loven og hadde hørt på ordstriden, kom bort til Jesus.
– Mester, hva for et bud er det største i loven? spurte han.
– Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte og hele din sjel og hele din forstand! sa Jesus. – Dette er det første budet. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv! På disse to budene hviler hele loven og profetene.

22. Jesus underviser om de siste tider (tirsdag i påskeuken)


Jesus førte disiplene bort til Oljeberget. Han satt og hørte dem snakke om hvor praktfullt tempelet var.
– Det kommer en dag da dette tempelet vil bli så fullstendig ødelagt at det ikke blir en eneste stein igjen, sa Jesus.
Disiplene satt og tenkte litt på dette. Til slutt tok de mot til seg.
– Når, Herre? Når vil templet bli ødelagt? Vil det skje når du kommer tilbake, og denne verden går under? Når vil disse tingene skje?
Jesus svarte dem med langsom og tydelig stemme, som om han ville være sikker på at de forsto ham:
– Pass på så ingen fører dere vill! For det skal komme mange i mitt navn og si: «Jeg er Kristus!» Ikke tro dem. Dere skal høre krigslarm og rykter om krig, men ikke la det skremme dere bort. Enden er ikke kommet ennå. Land skal reise seg mot Land, det skal bli hungersnød og jordskjelv. Men alt dette er ikke enden, men begynnelsen til slutten.

– Da skal mennesker forfølge dere og slå dere i hjel. I alle land vil dere bli foraktet for mitt navns skyld. Mange vil falle fra troen. De vil svikte og hate hverandre. Kjærligheten vil bli kald, og lovløsheten vil ta overhånd. Men den som holder ut til siste slutt, skal bli frelst!

– Når det glade budskap om Guds rikes komme er blitt forkynt for alle folkeslag over hele jorden, da vil enden komme. Den vil ikke komme ved tempelets ødeleggelse. Den vil komme når evangeliet er nådd ut til verdens ende.

– Og når enden kommer, skal solen formørkes. Månen skal ikke skinne, stjernene skal falle ned fra himmelen og himmelens krefter rystes. Da skal alle folk på jorden se Menneskesønnen komme på skyene med makt og stor herlighet. Han skal sende englene sine ut med basuner, og de skal samle alle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre. Da, og først da, kommer enden.

Jesus var stille litt, betraktet disiplene og sa til slutt med et alvor de aldri kom til å glemme:
– Hør godt etter hva jeg sier nå: Ingen kan fortelle dere når enden kommer, for ingen kjenner dagen eller timen da det vil skje. Ikke engang englene i himmelen kjenner tidspunktet, nei, ikke engang jeg. Bare Faderen vet det. Vær derfor på vakt. Vær rede! Vær alltid rede!

Jesus så opp mot himmelen og fortsatte:
– For når dommens dag kommer, da vil Menneskesønnen stige ned i all sin herlighet. Han vil sette seg på sin trone, og alle folkeslagene skal stå foran ham. Da vil han dele folkene i to grupper, som en hyrde som skiller sauene fra bukkene og stiller sauene på høyre side og bukkene på venstre.

– Til dem på sin høyre side vil kongen si: «Kom, dere som er min fars velsignede. Ta det rike i arv, som har vært bestemt for dere siden verden ble skapt. For jeg var sulten, og dere ga meg noe å spise, jeg var tørst, og dere ga meg noe å drikke, jeg var fremmed, og dere tok imot meg, jeg var naken, og dere ga meg klær, jeg var syk, og dere tok dere av meg, jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» De rettferdige vil da si: «Når så vi deg sulten og tørst og ga deg noe å drikke? Når ga vi deg klær, eller besøkte deg eller ønsket deg velkommen?» Da vil kongen svare: «Alt, det dere har gjort imot en av mine minste brødre, det har dere i virkeligheten gjort imot meg.»

Deretter skal han si til dem ved sin venstre side: «Gå bort fra meg, dere forbannede, til den evige ild, som er bestemt for Satan og hans engler. For jeg var sulten og tørst, men dere ga meg ikke noe å spise og drikke, jeg var fremmed og naken, syk og i fengsel, men dere hjalp meg ikke og besøkte meg ikke!» «Når, Herre,» vil da de onde spørre, «når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke?» Da skal han svare: «Alt dere ikke har gjort mot en av disse mine minste, det har dere heller ikke gjort mot meg!»

– Da skal de onde gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.

Da han hadde fortalt dem alt dette, så han igjen på hver enkelt av disiplene sine.
– Dere vet at om to dager der det påske, sa han, – og da skal Menneskesønnen overgis til å bli korsfestet.
Og igjen snakket han med dem om at han skulle dø.

23. Forræderen


Yppersteprestene og folkets eldste kom sammen i huset til ypperstepresten Kaifas og la planer om å gripe Jesus med list og drepe ham. Problemet var at det alltid var så mye folk rundt Jesus, og hvis de tok ham i høytiden, kunne det bli opprør blant folkene. Men mens de var samlet der, kom Judas Iskariot, en av Jesu tolv disipler, for å forråde Jesus til dem. Da de hørte det ble de glade, og lovte å gi ham penger. Judas Iskariot lette nå etter en sjanse til å forråde Jesus uten at det var en folkemengde til stede.

24. Til bords med Jesus (Skjærtorsdag)


Nå var det tid for påskefesten, og Jesus sendte Peter og Johannes ut for å forberede påskemåltidet for seg selv og de tolv. Jesus fortalte dem hvor de kunne finne den personen som ville la dem låne lokalet hvor de skulle feire påske. Da tiden kom, satte de seg til bords, Jesus og disiplene hans.
– Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider, sa Jesus.
Han reiste seg, tok et linklede og bandt om seg. Så slo han vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg.
– Herre, vasker du mine føtter? sa Simon Peter.
– Det jeg gjør, forstår du ikke nå,sa Jesus, – men du skal skjønne det senere.
– Du skal aldri i evighet vaske mine føtter! sa han.
– Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del av meg! sa Jesus.
– Herre, vask da ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! sa Simon Peter.
– Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ut ren! Også dere er rene, men ikke alle.
Jesus visste hvem som skulle forråde ham, derfor sa han at ikke alle var rene.

Da han hadde vasket føttene deres, tok han på seg klærne, satte seg til bords igjen.
– Forstår dere hva jeg har gjort med dere? spurte han. – Dere kaller meg mester og herre, og med rette, for det er jeg. Når da jeg, som er herre og mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For det er et forbilde jeg har gitt dere; slik som jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. En tjener er ikke større enn herren sin; heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham. Siden dere vet dette, salige er dere dersom dere gjør det. Den som tar imot den jeg sender, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot den som har sendt meg.

De satte seg til å spise.
– Sannelig sier jeg dere: En av dere kommer til å forråde meg! sa Jesus plutselig.
De ble meget sorgfulle, og den ene etter den andre sa til ham:
– Det er vel ikke jeg, Herre?
– Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg, han kommer til å forråde meg. Menneskesønnen går nok bort, som det står skrevet om ham, men ve den som Menneskesønnen blir forrådt ved! Det hadde vært godt for det mennesket om han ikke var født!
– Det er vel ikke jeg, rabbi? sa Judas Iskariot.
– Du sa det, sa Jesus.
Da gikk Judas.

Mens de ennå spiste, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det og gav til disiplene.
– Ta imot og et! sa Jesus. – Dette er mitt legeme.
Og han tok et beger, takket og gav dem.
– Drikk av det alle, sa han, – for dette er mitt blod, paktens blod, som blir utgytt for mange til forlatelse for syndene. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dagen da jeg skal drikke den ny med dere i min Fars rike.

– Barn, ennå en kort tid er jeg hos dere, sa han. – Dere kommer til å lete etter meg, og som jeg sa til jødene: dit jeg går, kan dere ikke komme, slik sier jeg nå også til dere. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre! Av dette skal alle skjønne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.
– Herre, hvor går du? sa Simon Peter.
– Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal få følge meg senere.
– Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil våge livet mitt for deg!
– Du vil våge livet ditt for meg? svarte Jesus. – Hanen kommer ikke til å gale før du har fornektet meg tre ganger!

Og der, på øvre sal i Jerusalem, underviste Jesus disiplene sine for aller siste gang.
– La ikke hjertet deres bli forferdet! sa han. – Tro på Gud og tro på meg! I min fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da ville jeg ha sagt dere det; for jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg har gått bort og har gjort i stand et sted for dere, skal jeg komme igjen og ta dere til meg, for at dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.
– Herre, vi vet ikke hvor du går; hvordan kan vi da vite veien? sa Thomas.
– Jeg er veien, sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg! Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far, og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.
– Herre, vis oss Faderen, så er det nok for oss! sa Filip.
– Så lang tid har jeg vært hos dere, og likevel kjenner du meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ordene som jeg taler til dere, sier jeg ikke av meg selv: men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger.

Lenge underviste han dem.
– Dette er mitt bud, at dere skal elske hverandre, liksom jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter livet sitt til for vennene sine.
Igjen og igjen påla han dem å elske hverandre. Det ble tid for å gå, men før han ville gå, ba Jesus lenge, for det som skulle skje og for disiplene, og for de som skulle komme etter disiplene:
– Og jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Far, er i meg og jeg i deg; at også de må være ett i oss, så verden kan tro at du har sendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett liksom vi er ett; jeg i dem og du i meg, for at de helt og fullt skal være ett, så verden kan skjønne at du har sendt meg og elsket dem liksom du har elsket meg. Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verden ble grunnlagt. Rettferdige Far, verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg, og disse vet at du har sendt meg. Og jeg har gjort ditt navn kjent for dem, og vil fortsatt gjøre det kjent, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og for at jeg skal være i dem.

25. I Getsemane


De krysset Kedrondalen og kom til Oljeberget, til en hage som het Getsemane.
– Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! sa han til disiplene. Og han tok bare med seg Peter, Jakob og Johannes.
Gru og angst kom over Jesus.
– Min sjel er sorgfull til døden; bli her og våk! sa han til de tre, og gikk et lite stykke bort, falt på sitt ansikt og bad: – Min Far, er det mulig, så la dette beger gå meg forbi! Likevel, ikke som jeg vil, men som du vil!
Da han kom tilbake til disiplene, fant ham dem sovende.
– Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg? sa Jesus. – Våk, og be om at dere ikke må komme i fristelse! For ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.
Og Jesus gikk igjen for seg selv og bad.
– Min Far, kan ikke dette beger gå forbi uten at jeg drikker det, så la din vilje skje!
Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og han forlot dem igjen og gikk bort og bad den samme bønnen for tredje gang.
Så kom han bort til disiplene.
– Sover dere ennå og hviler? Se, timen er kommet, og Menneskesønnen skal bli overgitt i synderes hender! Reis dere, la oss gå! Se, han som forråder meg, er nær!

Enda mens han snakket, kom Judas og sammen med ham mye folk fra yppersteprestene og folkets eldste væpnet med sverd og stokker. Han som forrådte ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: Han som jeg kysser, han er det, grip ham! Og han gikk straks bort til Jesus.
– Vær hilset, rabbi! sa han og kysset ham.
Men Jesus sa til ham:
– Venn, gjør det som du er kommet for!
Da gikk de fram, grep Jesus og tok ham til fange. En av dem som var med Jesus, grep til med hånden, og trakk sverdet sitt, hogg til yppersteprestens tjener og kuttet øret av ham.
– Stikk sverdet ditt tilbake på plass; sa Jesus fast, – alle som griper til sverd, skal falle for sverd! Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan kunne da Skriftene bli oppfylt, de som sier at slik må det skje?
Jesus snudde seg mot flokken som var kommet for å fange ham.
– Kommer dere ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg skulle være en røver? Dag etter dag satt jeg jo i templet og lærte, og dere grep meg ikke! Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt.

Da forlot alle disiplene ham og flyktet.

26. Jesus i forhør


Hele salen hos yppersteprestene var full av prester og skriftlærde og de eldste. Yppersteprestene og hele Det høye råd søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, som de kunne dømme ham til døden på. Men de fant ikke noe, enda mange steg fram og vitnet falskt. Til sist kom det fram to.
– Han har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager! sa de.
Ypperstepresten Kaifas reiste seg.
– Svarer du ikke noe? Hva er det de vitner mot deg!
Men Jesus tidde. Han stod alene midt i rommet med rak rygg og et rolig uttrykk i ansiktet.
– Jeg tar deg i ed ved den levende Gud, sa Kaifas. – Si oss om du er Messias, Guds sønn!
– Du sa det! sa Jesus. – Og dessuten sier jeg dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer!
Da rev Kaifas klærne sine i stykker og ropte til alle som var der.
– Han har spottet Gud! Hva skal vi med flere vitner? Se, nå har dere hørt spottingen. Hva kommer dere til?
Han så seg rundt.
– Han er skyldig til å dø! svarte de. Noen spyttet på ham, noen slo ham med knyttneven: andre slo ham med stokker, hånte ham og sa: – Profetér for oss, Messias: Hvem var det som slo deg?

27. Peter fornekter Jesus


Peter fulgte etter Jesus på lang avstand til yppersteprestens gård, og han gikk innenfor og satte seg sammen med tjenerne, for å se hvordan det ville ende. En tjenestepike kom bort til ham.
– Også du var med Jesus fra Galilea, sa hun og så granskende på ham.
Men han nektet så alle hørte det.
– Jeg skjønner ikke hva du snakker om! sa han.
Idet han så gikk ut i port-rommet, fikk en annen pike se ham.
– Han der var med Jesus fra Nasaret! sa hun.
Igjen nektet han, med en ed:
– Jeg kjenner ikke den mannen!
Men litt etter kom de som stod der, bort til Peter.
– Sannelig, du er en av dem; for målet ditt røper deg!
Da gav Peter seg til å banne og sverge.
– Jeg kjenner ikke den mannen!
Akkurat da gol hanen. Da husket Peter det ordet Jesus hadde sagt: Før hanen galer, vil du ha fornektet meg tre ganger!
Og han gikk ut og gråt bittert…

28. Jesus dømmes av Pilatus (Langfredag)


Tidlig om morgenen tok Det høye råd med seg Jesus til Pilatus.
– Er du jødenes konge? spurte Pilatus.
– Du sier det! sa Jesus.
Yppersteprestene kom med mange anklager mot ham.
– Du svarer ingen ting, sa Pilatus. – Hør hvor mye de anklager deg for!
Men Jesus svarte ikke noe mer, så Pilatus ble forundret.
– Han er en ond mann, herre, sa en av yppersteprestene.
– Ta ham med dere, og døm ham etter deres egne lover.
Han snudde seg for å gå.
– Vent! sa yppersteprestene. – Vi har jo ikke rett til å dømme noen til døden, herre. Det må du gjøre.
– Døden? Pilatus stanset og snudde seg igjen. – Mener dere at denne mannen har fortjent døden?
Pilatus så på mannen som stod der så rolig, på tross av den fryktelige trusselen. Den romerske stattholderen følte straks en sterk sympati for denne jøden og ville nødig få han henrettet. Da han hadde hørt anklagene, prøvde Pilatus å unngå å dømme Jesus til døden. Igjen og igjen prøvde han å løslate ham, men de religiøse lederne holdt på sitt. Til sist lot Pilatus Jesus piske i et forsøk på å tilfredsstille dem. Men anklagerne til Jesus lot seg ikke nøye med det. De krevde at Jesus skulle dø.
Til sist måtte stattholderen gi seg. Han ga soldatene sine beskjed om å føre Jesus ut og henrette ham ved korsfestelse.

Da Judas, som forrådte ham, så at Jesus ble dømt, angret han, tok de tretti sølvpengene og gikk tilbake til yppersteprestene og de eldste med dem.
– Jeg har syndet ved å forråde uskyldig blod! sa han.
– Hva kommer det oss ved? spurte de. – Det blir din sak!
Da kastet han sølvpengene inn i templet og gikk bort og hengte seg.

29. Døden på korset


Mange mennesker fulgte etter da Jesus ble ført utenfor Jerusalems bymur til Golgata (det betyr: hodeskallen). Der, klokken ni om morgenen, ble Jesus hengt opp på korset. To røvere ble korsfestet samtidig. En på hver side av Jesus. Noen av dem som var der, spottet Jesus og ristet på hodet.
– Du som kunne rive ned templet og bygge det opp igjen på tre dager, frels deg selv, om du er Guds Sønn, og stig ned fra korset!

Yppersteprestene gjorde også narr av ham, sammen med de skriftlærde og de eldste.
– Andre har han frelst; sa de, – seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge, la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud redde ham, om han holder av ham; han sa jo: Jeg er Guds Sønn!

Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham.

Fra den sjette timen lå det et mørke over hele landet, like til den niende timen. Men ved den niende timen ropte Jesus med høy røst:
– Eli, Eli, lama sabaktani? (Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?)
Og igjen ropte Jesus.
– Far, i dine hender overgir jeg min ånd!
Og da han hadde sagt dette, utåndet han.

I det samme revnet forhenget i templet i to, ovenfra og ned, jorden skalv, og bergene revnet; gravene åpnet seg og mange legemer til avdøde hellige stod opp.
Da offiseren og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som hendte, ble de meget redde.
– Dette var Guds sønn! sa de.

Senere kom en menig soldat bort og stakk Jesus i siden med et spyd for å forsikre seg om at han var død. Da kom det en mann ved navn Josef fra Arimatea bort til korset. Han var en god mann og et respektert medlem av det jødiske råd. Han var også et menneske som søkte Guds rike og hadde lyttet til Jesus. Josef hadde fått tillatelse av Pilatus til å ta kroppen til Jesus ned fra korset og begrave den. Sammen med en venn tok Josef Jesu døde legeme ned fra korset.

Noen kvinner som elsket Jesus og trodde på ham, Maria fra Magdala, Maria Jakobs mor og Josefs mor, og mor til Sebedeus-sønnene, så på fra avstand. Da Josef og den andre bar Jesu legeme til en steingrav, som Josef egentlig hadde kjøpt til seg selv, fulgte kvinnene etter. De så mennene vikle Jesu legeme inn i likklærne. De så steinbenken inne i graven, hvor den døde ble lagt. De så den store steinen bli rullet foran inngangen til graven og falle på plass med et drønn.

30. Han lever! (Påskemorgen)


Ved daggry søndag, den første dagen i uken, kjøpte de tre kvinnene velluktende salver for å gå og salve Jesus. De snakket seg imellom om hvem som skulle velte vekk steinen for dem, for den var alt for stor for de tre kvinnene. Men da de så opp, fikk de se at steinen allerede var veltet fra – den var meget stor. De gikk anspent fram til graven og kikket inn. Da fikk de se en ung mann sitte på høyre side, kledd i en lang, hvit kjortel, og de ble forskrekket.
– Frykt ikke! sa han. – Dere leter etter Jesus fra Nasaret, som ble korsfestet. Han har stått opp; han er ikke her! Se, her er stedet de la ham! Gå og si til disiplene hans og til Peter: Han går foran dere til Galilea; der skal dere se ham, slik han sa til dere!
Og de tre kvinnene gikk ut av hulen og flyktet bort fra graven, for de skalv og var ute av seg av redsel og glede, og løp for å fortelle det til disiplene hans. Men Peter tok av sted og løp til graven og så bare liksvøpet. Og han gikk undrende hjem.

Bare Maria fra Magdala ble igjen ved graven. Hun sto og gråt, bøyde seg inn i graven. Da fikk hun øye på to engler i hvite klær som satt der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene.
– Hvorfor gråter du, kvinne? spurte de.
– De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor det har lagt ham, svarte hun.
Akkurat da hun hadde sagt dette, snudde hun seg, og så Jesus stå der, men skjønte ikke at det var Jesus.
– Hvorfor gråter du, kvinne? spurte Jesus. – Hvem leter du etter?
Maria trodde det var gartneren.
– Herre, er det du som har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så jeg kan ta ham med meg.
– Maria! sa Jesus.
– Rabbuni! sa hun. (Det er arameisk og betyr mester.)
– Ikke rør ved meg, sa han til henne, – for jeg er ikke dratt opp til Faderen ennå. Men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.
Og Maria sprang til disiplene og fortalte hva som hadde skjedd. Men disiplene trodde henne ikke.

Om kvelden samme dagen, mens disiplene holdt seg bak låste dører av frykt for jødene, stod Jesus plutselig midt iblant dem.
– Fred være med dere! sa han.
Og da han hadde sagt dette, viste han dem hendene sine og siden. Og disiplene ble glade da de så Herren.
– Fred være med dere! sa han igjen. – Liksom Faderen har sendt meg, sender også jeg dere.

31. Himmelfarten


I dagene som fulgte, viste Jesus seg for flere enn fem hundre av sine tilhengere, men mesteparten av tiden tilbrakte han sammen med de elleve som var hans spesielt utvalgte.

Etter en tid ba han dem dra til Galilea, til et fjell der. Da de fikk se ham, tilbad de ham, men noen tvilte. Da gikk Jesus fram til han sto rett foran dem.
– Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden, sa han. – Gå derfor ut og gjør alle folkeslagene til mine disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det som jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

– Det er ikke deres sak å kjenne tider eller timer som Faderen har fastsatt. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner både i Jerusalem, i hele Judea, i Samaria og like til jordens ende.

Da Jesus hadde sagt det, ble han løftet opp fra jorden mens alle så på. Han steg rett opp og forsvant i en sky. Så var Jesus borte. Men disiplene ble stående og stirre opp mot himmelen der han hadde forsvunnet. Da sto det plutselig to menn i hvite klær foran dem.
– Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Den Jesus som er blitt tatt fra dere, skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen, sa de hvitkledte.

Disiplene var overveldet av det de hadde sett og hørt. Sakte gikk de tilbake til Jerusalem for å vente på oppfyllelsen av det løftet Jesus hadde gitt dem. Før han forlot dem, hadde Jesus sagt:
– Johannes døpte med vann, men om få dager skal dere døpes med Den Hellige Ånd.
Derfor gikk disiplene tilbake til den hellige by og ventet.

32. Guds menighet blir til (Pinsedag)


Uansett hvor de bodde, følte fromme jøder seg kallet til å dra til den hellige byen Jerusalem minst én gang i løpet av livet for å feire en av de store høytidene. En av de høytidene da jøder fra hele verden valfartet til Jerusalem, var pinsen, som alltid falt femti dager etter påsken. Ved denne festen ble brødet bakt med gjær, og det første kornet fra årets hvetehøst ble ofret til Herren i tempelet.

Da Jesu tilhengere samlet seg i Jerusalem pinsemorgen, var byen derfor helt full av mennesker. Alle verdens folkeslag var representert i byen, og tusenvis av mennesker ble vitner til hvordan Gud grunnla sin kirke.
Plutselig, uten varsel, hørtes en veldig lyd fra himmelen. Lyden suste gjennom gatene og virvlet inn i huset hvor apostlene satt. Det var en voldsom lyd, som fra en hylende orkan, og den fylte hele huset. Plutselig, på hodet til hver enkelt av disiplene viste det seg en flamme, formet som en tunge. Samtidig ble alle de tilstedeværende fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å forkynne. De gikk ut og fortalte om Guds mektige gjerninger.

Snart hadde det samlet seg en stor folkemengde foran huset. Alle var forbauset, for de troende som var blitt fylt av Den Hellige Ånd, snakket om Gud på alle verdens språk! Ånden gjorde dem i stand til å snakke, slik at alle menneskene, hvor i verden de kom fra, kunne forstå hva som ble sagt.

Noen av tilhørerne mente at disiplene kanskje var fulle, men det avkreftet Peter raskt. Etterpå forkynte han modig for hele folkemengden at den Jesus som de hadde fått korsfestet, og som Gud nå hadde reist opp fra de døde – den Jesus var Messias, som jødene hadde ventet så lenge på.
– Omvend dere! ropte Peter. – La dere døpe i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere også få Den Hellige Ånd som gave.

Takket være Peter og de andre og deres forkynnelse, kom hele tre tusen mennesker til tro og ble døpt i Jesu navn den dagen, og var fra da av med i Guds menighet. Og slik har det seg at historien om Jesus ikke tok slutt ved hans død. Historien om Jesus er ennå, to tusen år etter hans fødsel, ikke ferdig fortalt.