Luk 4,16-22a
Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.
Denne tildragelsen skjer forholdsvis tidlig i Jesu tjeneste, men er neppe det første. Både her hos Lukas, men ikke minst i parallell tekstene ser vi at Jesus allerede har flyttet fra hjembyen Nasaret til Kapernaum. Ørkenperioden, med fristelsene er over, og han vender tilbake til Galilea, i Åndens kraft. En hendelse som bidrar til at denne nye perioden inntrer er at Johannes døperen fengsles. Når Jesus nå opptrer i sin hjemby, Nasaret, har han allerede fått et rykte. Han har gjort mirakler og lært folket, og man har fornemmet at her er noe stort på gang. Nå er deres «sambygding» her, og «alles øyne er rettet spent mot ham». Hva vil han gjøre?
Synagogegudstjenesten er en typisk lekmannsmesse. Hvem vil lese teksten? Jesus reiser seg. De rekker ham profeten Jesajas bok, og han leser. Det var et gudfeldig tekstvalg. Tekstavsnittet er en del av en større sammenheng der det profeteres om en herlig framtid for Guds folk, de har vært dobbelt foraktet, de skal bli dobbelt velsignet. Profetordet handler om en forvandling av natur og menneskeliv, volden og krigen byttes ut med fred, uretten med rettferdighet. Evig glede skal dere få!
Midt i dette avsnittet står den åndssalvede profeten og forkynner et nådens år.
Dette er parallelt til den typiske formulering i Jesu forkynnelse: Guds rike er kommet nær! Dette er Messiastiden, nådeåret. Den bryter inn nå, den berører oss her og nå, i og med Jesu nærvær. Blant annet ut fra denne teksten har man utledet et budskap om Jesus som sosial lederskikkelse. Han skal sette fanger og undertrykte fri og la fattige få oppleve sosial oppreisning og rettferdighet. Jesaja teksten handler helt klart også om en ytre materiell og sosial endring. Vi behøver ikke være i tvil, urett, fattigdom, undertrykkelse er ikke Guds vilje, tvert imot det er tegn på at synden rår i denne verden. Men en dag, «himmelen skal vende det alt sammen om».
Men har vi bare denne «ytre» forståelsen må vi si at Jesus mislyktes, det var ikke mange fanger som ble satt fri i Jesus-tiden, ikke mange fattige som ble rike.
Vi må søke en dypere mening med Jesu ord. Det begynner og det handler først og fremst om relasjonen til Gud, så får det konsekvenser for forholdet til meg selv, til andre, til verden. Men synden begynner ikke i strukturene, men i hjertene. Relasjonen til Gud må på plass, i dette blir håpet om en ny verden for oss forankret.
Vi står igjen med dette: Nå er tiden for nåde, det gode budskapets tid, budskapet om frihet, budskapet om syn i stedet for forblindelse. Så gjorde vitterlig Jesus mange fysisk blinde seende, og det var fantastisk for dem, men det var først og fremst et tegn: Guds rike er kommet nær.
Men den tiden som ender i den totale forvandling, rettferdighetens og gledens rike, den berører oss nå, i og med Jesus. Han er kommet for å forkynne nåde, sette fri, lege det syke. Den berører verden nå, i og med kirken, i og med deg og meg som tror på Jesus.
Det ligger ikke innenfor tekstens ramme, men denne enorme utfordring forsto tilhørerne i synagogen, og de tok avstand fra den. De ble faktisk så provosert at det endte nesten med blodbad. Dvs det var ikke denne lille «minipreken» i seg selv som utløste sinnet, men det var dette at Jesus ikke etterkom deres krav om å få se noen mirakler. Det er provoserende, men i praksis går ikke Gud til alle, men til enken i Sarepta og til syreren Naaman, slike som ikke har annet å håpe på en Gud. Skal vi si det er en pekepinn mot den dypere forståelsen av fattigdommen, fangenskapet, blindheten? For det var nok dette folket i Nasaret mente de ikke var, derfor trengte de ikke Jesus i realiteten heller.
Hos Markus står det at «han undret seg over deres vantro» (6,6)
Men til den som ser og kjenner på behovet, tørsten, blindheten, fattigdommen er Jesus det kjærkomne svaret. Jesus har kommet og han skal «allting vende», en dag skal alle se ham, en dag skal retten rå, en dag skal alle blendes av hans lys. Men i dag kommer han til oss i det enkel, i mannen fra Nasaret, bibelordet, vannet, brødet og vinen, i fellesskapet av helt alminnelige mennesker samlet i hans navn. Han banker stille på vår dør, slipper du han inn, blir du fri, seende, levende. Det er nåde. Salig er den som ikke tar anstøt av han.
Ekskurs. Lukas understreker dette: Salvet av Ånden (4, 18), fylt av den hellige Ånd(4,1), i Åndens kraft(4,14). I dag har det igjen blitt aktuelt det gamle spørsmål om hva som ligger i «kenosen», uttømme seg, gi avkall på. (Filip 2,7). Betyr det at Jesus fra Nasaret måtte bli åndsdøpt, åndsfylt, drevet av Ånden? Det gir mening å tenke at det «å gi avkall på å være Gud lik» er noe som skjer kontinuerlig fra Guds himmel og siden hver dag i Jesu jordeliv. Han velger «hver dag» å være menneskesønnen, og han velger åndsutrustningen, mer enn at han faktisk trenger den. Og når Ånden kommer over Jesus er det på en annen måte enn når Ånden utruster et vanlig menneske. Den dypeste åndsmeddelelsen, barnekårets Ånd, kan vi få bare på bakgrunn av frelsesverket. Når Ånden kommer over Jesus kommer han over Sønnen, han kommer så å si til «sitt eget», de som har vært sammen i en evighet. Så kan Johannes si at Jesus hadde Ånden i fullt mål (3,33), og er den som selv døper med Ånden. (1,33).
