Luk 24,1-9
Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.
«De visste ikke hva de skulle tro», skriver Lukas om kvinnene som stod inne i Jesus grav og så at den var tom. Mange tanker må ha rast gjennom hodet der de stod ved steinhyllen hvor Jesu innsvøpte legeme hadde ligget. Den mest nærliggende løsning måtte være at noen hadde flyttet liket.
To tusen år senere skal vi ikke tenke at det var enklere å tro på oppstandelse fra de døde på Jesu tid enn i 2014. Døden er endelig. Graven er det siste. Vi kan hedre og minnes de døde, men borte er de.
Hvor lenge kvinnene stod der alene, vet vi ikke, men «med ett» stod to menn i lysende klær ved siden av dem i graven. Og de som var ute av seg av undring fra før, ble enda mer forskrekket. De søkte en død der de døde var å finne. Hva Jesus hadde sagt om at han skulle oppstå, lå ikke framme i den aktive hukommelsen. Men kanskje husket de det da englene minnet dem om det. For Jesus hadde jo sagt det – til disiplene og sine nærmeste (Luk 9,22). Både lidelse og død hadde han varslet, men også at han skulle oppstå på den tredje dag. Lidelse og død – det hadde skjedd som Jesus hadde sagt. Men oppstandelse?
Dett hadde skjedd som Jesus hadde sagt. Og da kvinnene får hjelp til å huske nettopp det, da faller ting på plass. Utrolig, og likevel til å tro. Jesus hadde sagt det. Alt han hadde sagt, hadde de lyttet til og trodd. Men lidelse, død, og oppstandelse? Den tomme grav og englenes ord gjorde kvinnene til de første budbærere om livets sier over døden. Jesu venner måtte få høre. Det var gått slik Jesus hadde sagt! «Han lever og jeg skal få bringe hans venner det salige ord». Om ikke lenge skulle de få møte Jesus. Han var blant de levende, ikke lenger blant de døde.
Ovenfor brukte vi uttrykket «på Jesu tid». Og tenker på de år Jesus vandret omkring med sine disipler. På påskedag vil vi si til hverandre at Jesu tid er nå. Jesus lever, og tiden er vunnet tilbake til lyset og livet og håpet. Nå er det Jesu tid. Det må vi si til dem sliter med nåtiden og engstes for framtiden. Etter påskedag er ingenting som før.
