Spørsmål:
Dette spørsmålet har interessert meg i mange år og jeg vet at det er mange andre både kristne og ikke kristne som også går med mange tanker om dette.
Bibelen forkynner oss at døden er en tilstand med liv, identitet og bevissthet. Joh. 11.25.
Videre fortellingen om den rike mannen og Lasarus.
Jesus sa også til røveren på korset. “Sannelig det sier jeg deg, I dag skal du være med meg til Paradis.”
Slik jeg forstår det så er det legemet som dør, mens vår ånd/sjel i dødsøyeblikket blir forløst og går heim til Jesus i Paradis.
Jeg er en kristen og tror at heile Bibelen er Guds ord.
Håper dere kan veilede uti fra hva Bibelen sier om dette.
På forhånd takk for svar.
Hilsen Per
Svar:
Hei Per!
Hva som skjer når vi dør, ligger utenfor det vi helt ut kan forstå mens vi lever i denne verden. Vi er i våre tanker og forståelse bundet av tid og rom. Å dø er å gå ut av tiden og inn i evigheten. Det vi oppfatter som virkelighet ut fra våre sanser, er da noe annet. Paulus beskriver dette i 1.Kor 15,53-54 som at “det forgjengelige blir kledd i uforgjengelighet og det dødelige blir kledd i udødelighet”. Men dette er noe som skjer når Jesus kommer igjen. Da skal alle de som er i gravene, høre hans røst og komme fram for hans domstol. Joh 5,28-29.
Du spør vel om hva som skjer med oss fra vi dør og fram til Jesu gjenkomst. Det er dette som omtales som mellomtilstanden og som det har vært mange slags forestillinger om. Som mennesker består vi av ånd, sjel og kropp. Ut fra Bibelen ser det ut til at kropp og sjel dør, altså at vi fysiske og psykisk blir borte. Det vi kaller ånd, lever, altså det som gjør oss til åndsvesen skapt i Guds bilde og bestemt for evig liv sammen med Gud. Ved oppstandelsen får vi en gjenskapt kropp, slik Paulus beskriver det som skjer når vi dør og står opp igjen: Det dør en kropp med sjel og det oppstår en åndelig kropp. 1.Kor 15,44. Les 1.Kor 15,35-50, så ser du sammenhengen i Paulus sin framstilling!
Dette må vi forstå slik at tilstanden for oss fra vi dør til vi står opp igjen, er ubevisst, samtidig som vår ånd er i Guds varetekt. Tilstanden beskrives som en søvn. 1.Kor 15,20 ; 1.Tess 4,13-14. Det betyr at når vi dør, går vi ut av tiden, og det neste vi opplever er Jesu gjenkomst. Slik er det jo med en søvn. Den tiden vi sover, opplever vi ikke. Nå skriver Paulus i Fil 1,23 at han lengter etter å bryte opp herfra og være hos Kristus, for det er så mye , mye bedre. Det kan virke som han her tenker seg en bevisst tilstand sammen med Kristus fram til oppstandelsen. Men ut fra det han ellers skriver, er det nok en beskrivelse av det som venter når vi er ferdig med livet her og går inn i den himmelske herlighet.
Du viser til Joh 11,25 der Jesus sier at den som tror på ham, skal leve om han enn dør, og at den som lever og tror på ham, aldri i evighet skal dø. Det betyr nok ikke at døden er liv, identitet og bevissthet, slik du formulerer det. Det er heller at døden er overvunnet av Jesus, og at den derfor, som vår siste fiende, bare blir gjort til en overgang til det livet vi aldri skal miste. Du nevner også det Jesus forteller om den rike mann og Lasarus i Luk 16,19-31. Her kan det virke som Lasarus han en bevisst liv etter sin død mens denne verden ennå består. Men dette kalles en lignelse, og dermed en illustrasjon med et hovedpoeng som tydelig nok er at vårt liv her har følger for evigheten, og at det er to utganger på dette livet, enten frelse eller fortapelse.
Du nevner også Jesu ord på korset i Luk 23,43, der den ene røveren hører at han den dagen får være med Jesus i paradis. Paradis betyr hage, og ble på Jesu tid brukt om den nye Edens hage. Derfor brukte de ordet paradis for å beskrive tiden mellom den første skapelse og den gjenskapelse som skal skje når Guds rike kommer i herlighet. Slik sett kan vi tale om at paradis er mellomtilstanden vi tidligere har omtalt. Her sies det ikke noe om dette er en bevisst tilstand eller ikke, bare at røverens får del i frelsen Jesus vant for ham og oss på korset.
Vennlig hilsen
Anfin Skaaheim
Kate Evy Olsen
27. August 2015 på 14:16
For mange år siden da jeg var ung hadde jeg en” drøm”. Min bestefar var død og min mor gikk rundt og lurte på om han hadde rukket å omvende seg.Jeg visste ikke noe om hennes tanker føre “drømmen”. Min mor og jeg gikk inn i et bygg og rett igjennom en vegg. På den andre siden var det masse folk i fotside hvite klær . De snakket .lo og koste seg sammen. Stedet hadde mange rom med forskjellige gjøremål for de som ville . Bestefaren min kom i mot oss i sin hvite lange kjortel og ønsket oss velkommen. Alle var lykkelige , fulle av kjærlighet og omsorg for hverandre. Det var barn der og voksne. Min mor var så utrolig takknemlig og glad for å “treffe” han på denne “plassen”. Helt i andre siden av dette flotte stedet var det en ENORM tjukk og høy dør som lå inne i en slags tåke. Jeg strakk hånden gjennom tåken for å åpne den, da hørte jeg et voldsomt leven, døds skrik, jammer, hyling og en ropte til meg IKKE RØR, Jeg ble redd og snudde meg for å gå tilbake til min mor og bestefar.Da ble all “LYD” stille og jeg så bare at menneskene snakket og lo fordi de beveget munnen, Jeg tok tak i min mor og vi var plutselig på utsiden igjen. Derfor tror jeg at de som dør og er frelst kommer til et “oppbevarings sted” og det samme med de ufrelste fram til dommen og Jesu komme.