Mark 11,25-26
Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.
Sammenhengen
Det står mye om bønn og tilgivelse i det kapitlet dagens tekst er hentet fra. Vi gjør vel i å lese teksten i sammenheng. Kan det sies tydeligere at en ytre seremoniell gudstjeneste er verdiløs hvis ikke hjertets forhold til Gud er rett? La det så være sagt at Jesus forkaster ikke seremoniene – eller liturgiene, men han ser til hjertet (1 Sam 16,7). Våre ytre former kan romme både godt og ondt. Vi skal ta vare på de gode og trygge ytre formene, men vi skal være desto mer aktpågivende mht hva vi selv fyller i formene.
Kan noe hindre bønnene våre?
Det er ingen tvil om at det er akkurat det Jesus sier. Apostelen Peter hadde en tøff samtale med Jesus om dette med tilgivelse og uoppgjorte forhold til medmennesker (Matt 18,21 f). Og Peter lærte. Når han senere skriver om ektefolk, er han veldig opptatt av at ikke noe skal forstyrre forholdet mellom de to. Det finnes knapt mellommenneskelige forhold som lettere kan forstyrres av uvesentlige bagateller. «Vis omtanke,» skriver Peter, «…så ikke deres bønner blir hindret» (1 Pet 3,7). Dagens tekst uttrykker det samme. Det er sagt: «Det gale forsvinner ikke når jeg tilgir, men det mister grepet på meg og blir overtatt av Gud som vet hva som skal gjøres»
Walter Wink forteller om to fredsmeklere som besøkte en gruppe polske kristne ti år etter at Den annen verdenskrig var over. «Ville dere være villige til å møte andre kristne fra Vest-Tyskland,» spurte fredsmeklerne. «De ønsker å be om tilgivelse for det Tyskland gjorde mot Polen under krigen og begynne å bygge opp forbindelsene igjen.»
Først var det helt stille. Så tok en polakk ordet: «Det du ber om er umulig. Hver eneste stein i Warszawa er dynket med polsk blod! Vi kan ikke tilgi!»
Men før gruppen gikk fra hverandre, bad de Fadervår sammen. Da de kom til ordene «forlat oss vår skyld som vi òg forlater…», stoppet alle å be. Spenningen steg i rommet. Polakken som hadde uttalt seg så heftig, sa: «Jeg må si ja til dere. Jeg kunne ikke be Fadervår lenger, jeg kunne ikke lenger kalle meg en kristen, hvis jeg nekter å tilgi. Menneskelig talt kan jeg ikke gjøre det, men Gud vil gi oss sin styrke!» Atten måneder senere møttes de polske og de tyske kristne i Wien, og etablerte et fellesskap som har fortsatt til denne dag.