Joh 1,1-8
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Dette er et av de mest berømte avsnitt i NT. Det har vært en helt avgjørende tekst med tanke på å klargjøre og fastholde den urkristne bekjennelse til Jesus Kristus. For dette er ikke en sen greskfilosofisk påvirket tro, men nettopp hva “vi har hørt fra begynnelsen”. Dette avsnitte er trolig eldre enn Johannesevangeliet, selv om det sannsynligvis er Johannes selv som også har forfattet dette.(I det store og hele er det den samme språkbruken her som vi finner i resten av evangeliet). Det finnes to andre slike “hymner” til i NT, Filipperbrevet 2,6ff og Kolosserbrevet 1,15ff. Disse er også sannsynligvis eldre enn de brevene som de er gjengitt i. Dette var en tro som menighetene kjente til fra bønneliv og nattverdfeiring. Men det skulle snart komme retninger innen kirken som så annerledes på det. Johannes skriver i sitt brev: “Hvem er Antikrist? Om ikke den som nekter at Jesus er Kristus kommet i kjøtt og blod”.
Man har i økende grad måttet erkjenne at Johanneisk teologi står plantet med begge benene i den gamle pakts åpenbaring, selv om her brukes ord og begreper som er “moderne” og som mange i samtiden forbandt noe med. Ikke minst gjelder det Ordet, Logos, et tungt “belastet” ord innen greskfilosofi, den overordnede altgjennomtrengende verdensfornuften.
Her er paralleen klar med 1.Mos 1,1ff , et ord går ut fra Guds munn i begynnelsen, og skaper liv. Begrepet Logos fylles med nytt innhold, dette skapende, livgivende Ord er den preeksistente, Han.Hele avsnitte bæres oppe av den tro at her taler vi om noe langt mer enn en mann fra Galilea som Gud kaller og utruster til profet for Israel. Sendelsen er fra evigheten inn i tiden, fra himmel til jord. Så han var altså til før han var til(preeksistent). Hva var han da? Han var Ordet, sier Johannes. Senere sier han Sønnen, Sønnen som hviler i Faderens favn. Sønnen som ikke er skapt, i motsetning til alt annet, men “enfødt”.
Men altså her Ordet. Elegant sier Johannes han var “hos” Gud. I NT er aldri Faderen og Sønnen identiske. Sønnen er forskjellig fra Faderen og samtidig ett med Han. Himmelen var ikke tom da Jesus var på jord.(I mange sammenhenger kan en høre at i og med Jesus gikk Gud på jorden, sant nok, men det betyr ikke at Gud Fader gikk på jorden). Sønnen er nest Faderen og samtidig er “Far i ham og han er i far”. Men Ordet var altså “hos” Gud og Ordet var Gud, Han var hos Gud.
Han, Ordet er formidleren av hele Guds skapelse, så også i Kol 1. Det er for lite å si at han var redskapet. Gjennom, i, ved hvem er tyngre, det rommer mer delaktighet. Så når Sønnen, Ordet kommer inn i verden kommer han virkelig til sitt eget. Her er troens universalisme. Dette er ikke det sære, det sekteriske, det for de åndelige og spesielt religiøse, dette er for mennesket, for verden, det naturlige, opphavet søker sitt eget.
Verden kommer til seg selv, slik den var ment til, å kjenne og å ære sin Skaper.
Det neste avsnitte er vrient både å oversette og forstå, og mye rart har vært utledet av det.
Jeg tar sats og sier det slik: I ham var der et liv, dette livet var i alt som er blitt til av ham, og dette livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket og til nå har mørket ikke overvunnet det.
Jeg tenker det må bety, mennesket er ikke bare en synder. Mennesket har et liv, som er mer enn å eksistere, og dermed et lys i seg fordi det er blitt til i ham. Dette sies enda klarere i v 9, “det sanne lys som lyser for hvert menneske”. Dette må gi mening på bakgrunn av at alle mennesker er skapt “i Guds bilde”. Der er noe i mennesket, på tross av syndefallet, som lengter etter noe mer, som kjenner at noe er rett og noe er galt. Men som oftest når dette dunkel indre lys kommer fram blir det meget tvetydig og som oftest et villedende “lys”, for i mennesket og i verden er der også mørke. Bare ikke hos Han, der skinner det klart, for han er det Sanne lys. (Denne dobbeltheten i mennesket kan vi bl. Se i Rom 1, 18ff)
Dette lyset har til denne dag ikke blitt slokt ut, det blafrer i hvert menneske, noe av det ser vi også i religionene, det har flammet opp hos Moses, hos profetene, men nå skinner det klart og tydelig, i Sønnen. Og det lever videre i hans kirke, som holdet fast på dette lyset, da blir den selv lys, “dere er verdens lys”.
Med et menneske er dette helt annerledes, selv hos den største av dem, den største født av kvinner, døperen. For alle andre er nedenfra(3, 31). Ingen andre er lyset. Bare Jesus. Men det er ikke så lite å få være et vitne. Tenk å få være vite om lyset, om Jesus. Og Guds hensikt er: “at alle skulle komme til tro”.
