Matt 18,12-18
Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på villstrå? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han heller ikke hører på dem, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller. Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.
Dette er en spennende sammenstilling av to tekstavsnitt, sauen som er kommet bort og broren som ikke er kommet bort, men som i realiteten likevel er det.
Om v12-14 er det dette å si (bl.a.):
Guds lidenskap er fortapte! Han har mer engasjement for fortapte enn for kirkemøter, årsmøter, regnskapet, kirkekunsten, levende forsamlinger, bibelgrupper, liturgier, orgler, teknisk utstyr, lover………….
Han forlater det glatt, for å lete etter fortapte!
For noen er fortapte! Alle er ikke med, kanskje var de det en gang? Kanskje er det flere som ikke er med, enn de som er med?
Så Gud er evangelist, misjonær, apostel i sitt hjerte.
Deres Far i himmelen vil ikke at en enste av disse små går fortapt!
Hva vil jeg? Hva vil du? Hva vil kirken? “Hva mer dere?”
(Har vi tid til å vente på en utredning om evangeliseringens plass og muligheter i …..?)
Hvorfor fortalte Jesus denne liknelsen, og hvorfor demonstrerte han med hele sitt liv en agenda som handler om å vinne, om det ikke var for å lære og vise oss at slik må også dere gjøre det?!
Det jeg vil og det jeg ønsker, må også dere ville og dere ønske!
Det er bare en måte å være kirke på, og det er å være som Jesus var.
Så alle lesere, kirkefolk og misjonsfolk, opp av hyrdesofaene og ut av hyrdekontorene, begynn og let!
V15-18
Jesus gjør det klinkende klart: Synd er krise! Og den som har etablert seg i den(synden) er ikke med lenger, om han ytre sett er det. Før det kommer så langt er menigheten kalt til å aksjonere, så den det gjelder kan komme ut i friheten.
Det viktigste og kjærligste akkurat da er noe som koster, virkelig koster. For nå snakker vi ikke om snerpete dømmesyke, tisking og visking, likegyldig toleranse, eller å være for eller imot prinsipielt, men om konfrontasjon relasjonelt. Det kalles “å stille til ansvar”.
Først på tomannshånd, alle trenger ikke å vite.
Men så om en ikke når fram, ut av den subjektive synsing. Inn i fellesskapet, en, to til, så menigheten. Vi ser for oss en lengre prosess, en må få tid, tid til å tenke seg om. Hva hjelper det å bringe det til menigheten? Jo, Jesus snakker ikke om et pluralistisk menighetsfellesskap. Det forventes at menigheten, ja selvfølgelig menigheten, hvem andre?, hører og vil lyde Herrens Ord.
Men er hjertet fortsatt hardt? Ja, da er han/hun å anse som en toller eller hedning.
Hva gjorde Jesus med tollere og hedninger?
Han var deres venn, for han var jo kommet for slike, fortapte.
Men menigheten eier også nøkkelen inn til “storstua”.
Det er jo målet, å låse opp for noen.
Ikke binde er målet, men å løse.
Da gleder vi oss: Gud, Jesus og vi.
