Denne uken starter Kirkemøtet i Kristiansand. Der skal det diskuteres kirkelov og kirkeordning, det livssynsåpne samfunn, forsvarlig etisk forvaltning av norske petroleumsressurser og bruk av oljefondet – og bruk av skråstola for diakoner. Det er et bredt spekter av temaområder og det gir rik anledning til å mene mangt om mye.
Jeg vil i denne sammenheng ikke gå særskilt inn på noen av temaene. Til det har jeg satt meg for lite inn i hver enkelt saksfremstilling. Men ved et raskt overblikk registrerer jeg at det står mye klokt og gjennomtenkt både om det ene og om det andre området.
Derimot vil jeg utfordre både meg selv og andre på er en enkel, overordnet vurdering i møte med alle spørsmål og problemstillinger som dukker opp både på Kirkemøtets agenda og ellers i vår kirke.
Når et spørsmål reiser seg… Tilhører det sentrum eller periferi i kirkens lære?
Kirkefader Augustin sa følgende: ”Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt”. Martin Luther sa: ”Kristus er Bibelens kjerne og stjerne”.
Det kan være verdt å tenke over hvor et spørsmål egentlig hører hjemme enten en diskuterer det livssynsåpne samfunn, skråstola for diakoner, statens forvaltning av oljefondet eller andre emner.
For det er jo slik med oss mennesker at det er mulig å bli slapp i grepet der en skulle holdt fast, og det er også mulig å bli for fast i klypa der det ikke var nødvendig. En kan miste perspektivet slik at en ender opp med fasthet i det perifere, og – kanskje enda mer alvorlig – frihet i det sentrale. Da kan Bibelens kjerne og stjerne – han som er kjærlighet – bli utydelig blant oss.
Så får enhver av oss prøve seg selv i tro og liv.
