Bispemøtets samlivsutvalg har kommet med sin innstilling etter tre års arbeid. Det de har lagt frem, har skapt sterke reaksjoner i brede lag av kirken. Mange er både forundret og forskrekket. En er ikke forundret over at flertallet går inn for å akseptere homofilt samliv og ønsker kirkelig vielse av samkjønnede par. Det resultatet var nærmest bestemt på forhånd ut fra utvalgets sammensetning. Slik sett avspeiler innstillingen den motsetningen som en kjenner fra bispekollegiet selv.
Det som skaper forundring er argumentasjonen som brukes for å bryte med Bibelens klare tale om homofilt samliv. Det er nesten ufattelig at en våger å presentere noe så tynt etter tre års arbeid. En er kommet til at en ikke kan ta hverken GT eller Paulus helt alvorlig på dette området. Paulus mener en ikke kjente til det vi i dag vet om stabile homofile relasjoner. Dette er påviselig galt. Lærenemnda som kom med sin uttalelse for noen år siden, var samstemt i at det Paulus taler om, er det samme som vi kjenner til i dag, selv om de også var delt i synet på homofilt samliv. Når en i fremleggingen av innstillingen får seg til å si at en her må trekke inn ordet fra skapelsesberetningen om at det ikke er godt for mannen å være alene, taler nivået i argumentasjonen for seg selv.
Verre er det at de argumenterer på en måte som undergraver Bibelens autoritet generelt. Det skjer nå en her samstiller Bibelens klare ord og våre erfaringer på dette området, og lar våre erfaringer bestemme hva en skal bry seg om i Guds ord og hva en ser bort fra. Det skjer bl.a. ved at en konstruerer en forskjell mellom hva en finner hos Paulus og hvilke holdninger en mener å finne hos Jesus selv. Å la våre mange og sprikende erfaringer bestemme hva som skal gjelde som god moral i en kirke, er å bygge på sand.
Det er konsekvensene av å bygge på sand i samlivsetiske spørsmål som utvalgets flertall ikke ser. Det er vi mange som er forskrekket over. Skal utvalgets råd følges, vil kirken bare dilte etter det som skjer i det sekulære samfunnet der en har får en kjønnsnøytral ekteskapslov. Det fører til at en aksepterer mer og mer når det gjelder sed-og eggdonasjon, noe som igjen får følger både for barne-og bioteknologiloven. Det verste utslaget av dette er at en fratar barn retten til å kjenne til sine biologiske foreldre og sine røtter. Dette er noe som strider mot fundamentale menneskerettigheter.
Hele utvalget uttrykker at akseptering av homofilt samliv og dermed vigsling av samkjønnende par, ikke er noe som splitter kirken. Det er i beste fallet et fromt ønske. Det er det nemlig ikke dem som kan bestemme det. Det bestemmer alle dem som vil finne det uholdbart å forsette i en kirke der en får liturgier som gjør at en velsigner noe som i Bibelen omtales som synd. Noe slikt kan ikke en sann kirke leve med. Splittelsen vil være et tragisk faktum, uansett hva utvalg og biskoper sier.
Det vi nå får håpe på er at Kirkemøtet som skal behandle denne innstillingen og som dermed skal bestemme hva lære og praksis på dette område skal være, setter foten ned og stanser den utviklingen som denne innstillingen legger opp til. Det er også viktig at en på teologisk plan tar et skikkelig oppgjør med den undergraving av Bibelens autoritet som utvalgets argumentasjon fører til.
