Når en bor i Skien, har jobber på Modum Bad i Vikersund, ledet bispedømmerådet i Agder og Telemark med ofte møter i Kristiansand, medlem av styret ved MF hvor styremøtene som regel er i Oslo, da blir det ikke få timer i bilen. Tid jeg bruker til å lytte til musikk, høre på CD bøker eller ulike radiokanaler, men ofte blir det også å sitte i stillhet å la landskapet gli forbi mens tankene flyr.
Ikke få kirker blir passert der de ligger sprett rundt i landskapet. Noen ganger som en silhuett mot himmelen, andre ganger som et monument over et bygdesamfunn. Ettersom jeg passerer på ulike tider på døgnet hender det ikke sjelden at lyset er tent og en aller annen aktivitet foregår. Da begynner tankene mine å løpe. Hva foregår innefor, er det kirkekoret som øver, konfirmanter som undervises, bryllup, begravelse, en sjelsørgerisk samtale, kveldsgudstjeneste, eller hva? Hvem er prest her tro? For meg blir dette gode påminnelser om hvor fantastisk privilegert vi er i Norge som ser oss råd til å ha en kirke som er tilstede overalt, med medarbeidere som stiller opp både i glede og sorg.
Mange av oss er svært glad for at kirken nå har fått en annen tilknytning til staten. Det har vi sett markeringer av de siste ukene ved at kirken nå selv utnevner sine biskoper og proster. Mange av oss er også spent på hvordan den finansielle siden ved dette vil bli framover. Jeg tror samfunnet vårt vil bli fattigere hvis vi som nasjon ikke ser oss råd til å finansiere dette, det være seg gjennom Den norske Kirke eller andre kirkesamfunn. Verdien i å ha trosdimensjonen synlig til stede i det offentlige rom så vi gode eksempler på i forbindelse med katastrofen som rammet 22. Juli 2011. Den verdien må vi ta vare på.
