SKJÆRTORSDAG (drama: ditt og datt om bønn)

Dagen før Jesus ble henrettet holdt han påskemåltid med de tolv disiplene sine. 

Det var her nattverden ble innstiftet. Etter måltidet tok Jesus med seg disiplene til Getsemanehagen, og for en kveld! 

Det står at Jesus kom i dødsangst og svettet blod, så det må virkelig ha vært heftig!

 Det var rett og slett en dag full av lidelse og svik. 

Du kan lese mer om hva som skjedde på denne innholdsrike dagen i Matteus 14.

Men i tillegg til det grusomme kan vi lese mye om felleskap denne dagen. 

Fellesskap med både hverandre og Gud; rundt måltidet, i nattverden, i bønn... 

Så for meg er denne dagen også fellesskapets dag. 

Det høres litt høytidelig ut kanskje, men egentlig er det kjempepersonlig og nært, og det angår deg.

For har du noen gang lurt på hva du skal gjøre med livet ditt? 

Jeg tror du kan utrette mye bra. Også vet jeg hva du først og fremst er kalt til, og det er fellesskap med Gud (1. Kor 1,9).

 Det er dessuten det som vil gi deg styrke, mot og alt det du trenger.

I videoen om bønn ber folk på forskjellige måter. 

Ei sammenligner Gud med julenissen og en annen prøver å imponere ham med lange og avanserte bønner. 

Men det var ikke på den måten Jesus lærte oss å be, selv om Gud absolutt ønsker at vi skal komme til ham med våre behov. 

Bønn er først og fremst fellesskap med Gud. Som en fortrolig samtale, der vi spør, snakker, lytter og bare er. 

Mitt i Jesu lidelse i Getsemanehagen uttømte han hjertet sitt for Gud i ærlig og desperat bønn,

 det kan vi også gjøre, og han hører oss.   

På norsk kaller vi denne dramatiske dagen for skjærtorsdag. 

Med ”skjær” menes ”ren”. Under påskemåltidet bøyde nemlig Jesus seg ned for å vaske disiplenes føtter. 

Han ønsker også at vi skal elske hverandre på en slik måte. 

Men mest av alt minner denne fotvaskingen meg om hva som skjedde neste dag i påsken: 

Det var dagen Jesus skulle stige ned i døden for å rense deg og meg fra all vår synd. 

Synden som hadde hindret oss i nettopp det å ha fellesskap med Gud.

Foto: Solfrid Lien Christensen

Tekst: Silje Elisabeth Dammann