PÅSKEDRAMAET STEG FOR STEG

TEKST: ANFINN SKAAHEIM

Det begynte i himmelen

Det begynte egentlig i himmelen - og det ender der. Det som gjorde dette dramaet nødvendig skjedde her på jorden. 

Det som gjorde det mulig, skjedde i himmelen, der Gud, den evige og allmektige bor.

 Derfra ble Jesus, Guds sønn, sendt for å gjøre det nødvendige mulig, nemlig det som måtte til for å frelse oss fra følgene av vår synd, nemlig død og dom.

 Paulus beskriver i salmeform hele denne store sammenhengen i Fil 2,5-11. 

Jesus var villig til å forlate den himmelske herlighet for vår skyld. Han kom til jord og fornedret seg for å gå inn under våre kår som menneske. 

Han gikk lydig mot sitt oppdrag til korsets død, tok på seg straffen for våre synder og døde av det. Men han brøt seg også ut av dødens makt. 

Derfor er han nå tilbake på plass som vår frelser og forsoner på allmaktens trone. Derifra skal han komme igjen i herlighet, 

og da skal alle bøye kne for han og erkjenne at han er Herre over alle herrer. Det skal Gud Fader ha æren for, han som satte dette dramaet i gang. 

En som vandring mot død og oppstandelse

Hele Jesu vandring på jord gikk mot kors, død og oppstandelse. 

Det ble signalisert allerede da noen av dem som skulle bli hans disipler, møtte han første gangen. 

De stod sammen med Døperen Johannes som pekte på Jesus da han kom mot dem på elvebredden og sa: 

”Se der Guds lam som bærer bort verdens synd!” 

Tre år brukte Jesus på å forberede dem på det som skulle skje med han. 

Da han gikk opp til Jerusalem for siste gang, samlet han disiplene for å fortelle dem av nå er tiden inne: Han skulle der overlates i hedningenes hender, lide og dø.

 På den tredje dagen skulle han oppstå. De hadde nok hørt det før, men de fattet ikke hva det innebar. 

Lukas forteller at de var helt utenfor, ”de skjønte ikke noe av dette. Det var skjult for dem og de forstod ikke hva han mente”. Luk 18,31-34.

Han kom på et esel

Da han kom inn i byen denne siste gangen ble han mottatt som en konge og befrier. 

Forventningene var skyhøye ut fra det han så langt hadde sagt og gjort. Jesus var forberedt på dette. 

Derfor ba han disiplene hente en eselfole som han red inn i byen på. Dermed fikk han vist at han er verd den hyllest han fikk. 

Og samtidig fikk han frem at han ikke er som en jordisk konge som aldri ville velge et esel som paradedyr når han skal vise sin makt og posisjon.

 En jordisk konge ville nok ha kommet på en fyrrig hest! Det var ikke rart at de over hele Jerusalem spurte: 

”Hvem er dette?” Svaret fra de som hyllet han var: ”Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea” Matt 21,1-10. 

De skulle snart få vite mer om hvem han var! Og inntoget i Jerusalem er noe alle evangelistene har med.

 Matt 21,1-11, Mark 11,1-11, Luk 19,29-28, Joh 12,12-16.

Selskapet i Betania

Jesus trakk seg etter dette tilbake til Betania, 3 km utenfor Jerusalem, der Lasarus som Jesus oppvekte fra de døde bodde,

 sammen med søstrene Marta og Maria. Der ble det holdt et gjestebud for ham i huset til en som hette Simon den spedalske.  

At gjestebudet var hos Simon er det Matteus og Markus som forteller, og at det var et gjestebud der både Lasarus og Marta var til stede, kan Johannes fortelle. 

Som en av Jesu disipler var han til stede, så han husket nok at disse to der. Det er noe usikkert om dette skjedde før eller etter inntoget i Jerusalem. 

I følge de to første evangelistene skjedde det rett før, og i følge Johannes skjedde det dagen etter. Siden Johannes angir dagen så nøyaktig, 

får vi tro at dette er den rette plasseringen, og det passer med det som her fortelles. Det som skjedde der var at Maria kom med en kostbar salve og salvet Jesu føtter.

Judas reagerte på dette og antydet at denne salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige.

 Jesus svarte og sa at fattige ville de alltid ha anledning til å hjelpe, men dette skjedde som forberedelse for hans gravferd.

 Hva de som var til stede, forstod av det, sies det ikke noe om.  Matt 26,6-13, Mark 14,3-9, Joh 12,1-11.

Forberedelse til påskemåltidet

Det neste som skjedde var at Jesus noen dager etterpå ville spise påskelammet sammen med disiplene.

 Det var nemlig den første dagen i ”de usyrede brøds høytid”, 

altså jødenes påskehøytid til minne om Guds utfrielse av Israelsfolket fra Egypt 2. Mos 12.14-28. Jesus hadde planlagt det hele praktisk.

 Han ba disiplene gå inn i byen og der skulle de støte på en som bare på en krukke. 

De skulle gi seg i lag med mannen og spørre hvor de skulle gjøre i stand til påskemåltidet. 

Han skulle vise dem opp på en sal i andre etasje, der alt skulle være klart med bord, benker og puter. 

De gjorde som han sa, og fant alt som han på forhånd hadde forklart. Matt 26,17-19, Mark 14,12-16, Luk 22,7-13.

Judas blir avslørt som forræder.

I mellomtiden hadde en av disiplene, Judas Iskariot, 

tatt kontakt med overprestene og noen skriftlærde og tilbød seg å forråde Jesus og hjelpe dem til å finne en anledning til å få han arrestert. 

Han visste at de var ute etter å finne en slik mulighet. Da de var samlet til måltidet på salen, tok Jesus ordet og sa at en av dem skulle forråde ham.

 Den ene etter den andre spurte om det kunne være dem. 

Da også Judas spurte om det kunne være han, fikk han klart svar fra Jesus. Matt 26,14-25, Mark 14,10-21. 

Om Judas ble med på nattverden, er noe usikkert, men det Lukas forteller i 22,21-23 kan tyde på det. 

Johannes har en mer utfyllende fremstilling av dette i 13,21-30.

Jesus innstifter nattverden

Under dette måltidet tok Jesus et brød, ba takkebønnen over det, brøt det opp, sendte det rundt og ba disiplene spise det. 

Dette var hans legeme som skulle gis for dem.

 Dette samme gjorde han med en kalk med vin som stod på bordet, og sa at dette var hans blod, den nye pakts blod, til forlatelse for syndene. 

Dermed var den nye pakts måltid innstiftet. Dagen etter skulle det han sa, fullbyrdes ved hans død på korset. 

Han ba dem feire dette måltid til minne om seg. 

Han selv skulle ikke spise påskemåltidet med dem før det får sin fullendelse i Guds rike. 

Matt 26,26-29, Mark 14,22-25, Luk 22,14-20. Paulus beskriver også dette 1. 

Kor 11,23-25, og det er hans ordlyd dom brukes i vår gudstjeneste.

Jesu siste tale for disiplene

Johannes forteller ikke om innstiftelsen av nattverden. Han skrev sitt evangelium senere enn de andre og reknet nok med at dette var vel kjent. 

Derimot forteller han noe som de andre ikke har med, men som han selv var vitne til. 

Jesus vasket disiplenes føtter som et eksempel på vilje til å tjene andre. 13,1-17. 

Deretter holdt han en lang tale der han blant annet fortalte om hva som skulle skje med dem fremover. 

Om en liten stund skulle de ikke se ham lenger. Men han skulle komme til dem ved å sende Den Hellige Ånd. 

Kap.14-16. Deretter ba han en bønn til sin himmelske Far for dem, før de brøt opp for å gå videre på veien til Golgata. 

Kap.17. Se også avskjedsordene til disiplene i Luk 22,24-38!

 Samtalen på Oljeberget

Jesus forlot så salen der de hadde spist påskemåltidet og gikk sammen med dem ut til Oljeberget utenfor byen. 

Der talte han til dem om at denne natten skulle alle av dem vende seg bort fra ham.

 Da var det Peter kom med sin høylydte forsikring om at han ikke skulle gjøre det. 

Ja, han påstod at han var villig til å gå i døden sammen med Jesus. 

Jesu lakoniske svar på det at før hanen gol to ganger ville Peter ha fornektet han tre ganger.

 Matt 26,30-35, Mark 14,26-31, Luk 22,31-34.

I Getsemane

Deretter gikk han ned skråningen fra Oljeberget og inn i en hage som kalles Getsemane. 

Han gikk en stykke bort fra disiplene, falt på kne og ba til sin himmelske Far i stor fortvilelse med tanke på det han visste ville komme.

 Etter en tid kom han bort til disiplene som hadde sovnet. Så gikk han igjen et stykke bort for å be.

 Da han så kom tilbake for andre gang, fant han dem igjen sovende. 

Dette skjedde tre ganger. Hver gang ba han om å få slippe det som lå foran ham, men han la til at her måtte ikke hans vilje skje, men Faderens.

 Matt 26,36-46,

Mark14,32-12-42, Luk 22,39-46.

Jesus blir arrestert

Mens Jesus snakket med sine disipler da han kom tilbake for tredje gang, kom Judas sammen med noe av øversteprestens tjenere for å ta Jesus til fange.

 Tegnet som Judas hadde avtalt med tjenerne, var at den han kysset, skulle de arrestere. 

Peter gjorde et fortvilt forsøk på å forsvare Jesus og hugg øret av en av tjenerne. 

Men Jesus helbredet øret, irettesatte Peter og ba han stikke sverdet i sliren, for om denne kampen kunne vinnes med fysisk makt, 

kunne hans Far sende legioner sv engler. Men nå skulle gjennom det som skjedde, profetiene oppfylles. 

Trolig tenkte han på Jes.53 og Herrens lidende tjener som skulle gi sitt liv for å fri oss fra synd og død. 

Matt 26,47-56, Mark 14,43-52, Luk 22,47-53, Joh 18,1-11

Jesus for Det høye råd

Jesus ble ført øverstepresten. Det var blitt morgen og Det høye råd var samlet. Jesus ble utspurt om sin forkynnelse og hva han sa om seg selv. 

Flere vitner ble først frem som skulle vise at han hadde gjort og sagt noe som stred mot deres tro, 

men ingen kunne si noe som felte ham. Det endte opp med spørsmålet fra øverstepresten Kaifas om han var Guds Sønn. 

Da han svarte bekreftende på det, var saken avgjort. Øverstepresten flerret kappen sin i affekt, og nå trengte de ikke flere vitner. 

Han hadde sagt noe om seg selv som de mente var blasfemisk. 

Derfor måtte de få han dømt til døden. Matt 26,57-68, Mark 14,53-65, Luk 22,63-71, Joh 18,12-24.

Peter fornekter kjennskap til Jesus

Mens dette skjedde stod Peter sammen med øversteprestens tjenere ute i gården ved en ild for å varme seg. 

Johannes forteller at det var han som fikk ordnet det slik at Peter fikk komme inn for å varme seg, siden han kjente øverstepresten. 

Da noen spurte ham om han var disippel av Jesus, nektet han. Da en tjenestepike kjente han igjen som en som hadde vært sammen med Jesus, nektet han igjen. 

Etter hvert var det flere som bemerket det, siden dialekten hans røpet at han kom fra Galilea. 

Da begynte Peter å banne på at han ikke kjente Jesus, og at han ikke hadde noe med den mannen å gjøre. Peter hadde fornektet Jesus tre ganger.

 Da gol hanen. Peter gikk ut og gråt bittert. Matt 26,69-75, Mark 14,66-72, Luk 22,54-62, Joh 18,15-18 og 25-27.

Jesus for Pilatus

Jesus ble så ført til Pontius Pilatus som var den romerske øverstkommanderende i Jødeland på den tiden.

 Han var stasjonert i Cæsarea ved kysten, men var i Jerusalem med soldater i påsken for å holde ro og orden. 

Pilatus vegret seg for å bli involvert i noe som han oppfattet som en indre jødisk konflikt av religiøs art.

 Men oversteprestene og de skriftlærde truet han med at de ville anklage han for keiseren i Rom dersom han ikke dømte Jesus til døden.

 Da Pilatus prøvde å si at han ikke fant noe galt ved Jesus, klarte overprestene å hisse opp folkemengden utenfor slik at de ropte at han skulle bli korsfestet. 

Pilatus prøvde å vri seg unna ved å be den henrette Jesus selv, men de svarte at det hadde de ikke myndighet til.

Han kone advarte også Pilatus mot å ha noe med dette å gjøre, for hun hadde natten før hatt en vond drøm om det som holdt på å skje. 

Da prøvde han seg med en annen taktikk. Han brukte å gi en fange fri hver påske som en gest til jødene. 

Det satt en alvorlig beryktet forbryter som hette Barabbas i et fengsel i Jerusalem. 

Dersom folket fikk velge mellom Jesus og Barabbas, regnet han med at de ville velge Jesus. Men det gjorde de ikke. 

Folket ropte at de ville ha Barabbas frigitt. Pilatus gjorde så et siste forsøk på å komme unna dette.

 Han lot soldatene sine torturere Jesus. De slo han og satte en krone av torner på hodet han så blodet rant. 

Så viste han Jesus frem for at de skulle få medynk med ham. Men ingenting hjalp.

 Da vasket han sine hender foran folket og erklærte at han ikke hadde noe skyld i det justismord som her skulle skje. 

Matt 27,11-26, Mark 15,1-15, Luk 23,1-5, Joh 18,28-19,12.

Jesus for Herodes

Lukas forteller at Pilatus også prøvde å komme unna dette ved å sende ham til vasallkongen Herodes som også var i Jerusalem i påsken. 

Siden Jesus kom fra Galilea, mente Pilatus at Jesus hørte inn under Herodes sitt myndighetsområde. Herodes ble glad for å treffe Jesus, 

for han hadde hørt mye om ham. Men Jesus nektet å svare noen spørsmål og dermed kom det ikke noe ut av det forhøret.

 Luk 23,8-12. Det hele hendte med at Pilatus satte seg på dommersetet og dømte Jesus til døden med korsfestelse, 

som var en vanlig måte å avrette forbrytere som ikke vsr romerke borgere.

 Joh 19,13-16.

Judas angrer og tar livet sitt

Matteus forteller at da Judas hørte at Jesus var dømt, angret han bittert på at han hadde forrådt ham. 

Han gikk tilbake til overprestene og ville gi tilbake de tretti sølvpengene han hadde fått av dem. 

Da de avviste ham, kasten han sølvpengene inn i templet og gitt deretter bort og hengte seg. 

Overprestene tok pengene og kjøpte en åker for dem som ble til gravsted for fremmende. Matt 27,3-9.       

Jesus spottes og korsfestes

Jesus ble overlatt til Pilatus sine soldater som torturerte han videre og spottet han.

 De tok av han klærne, tok en purpurrød kappe på han og kronte han med tornekrone.

 De gjorde narr av han ved på den måten å fremstille han som jødenes konge. 

Matt 27,27-31, Mark 15,16-20, Joh19,2-3.

Jesus ble så ført ut til Golgata for å korsfestes.

 Han måtte selv bære korset på veien ut dit. Han segnet under børen, og derfor tvang de en som hette Simon som var fra Kyrene til å bære det. 

Da de kom ut til Golgata, spiret de han til korset og reiste det. 

På korset hadde Pilatus befalt at det på flere språk skulle skrives hva som var anklagen mot han: ”Jesus, jødenes konge”.

 Dette likte overprestene dårlig, så de ba han skrive at han selv sa at han var jødenes konge. 

Men Pilatus nektet å forandre det. De romerske soldatene delte Jesu klær seg imellom ved loddtrekning.

Folket og soldatene fortsatte å spotte han og ba han stige ned av korset dersom han var den han sa seg å være. 

Men Jesus ba for dem som spottet ham og ba sin himmelske Far tilgi dem fordi de ikke visste hva de gjorde. 

Jesus ble korsfestet den sjette time på dagen, det betyr kl.1200. Da falt det et mørke over hele landet, og dette varte til den niende time altså kl. 1500.

To forbrytere ble korsfestet sammen med Jesus, en på hver side. 

En spottet Jesus slik alle de andre gjorde, men den andre ba Jesus huske på han når han kommer i sitt rike. 

Jesu svar til denne var at han denne dagen skulle få være med ham i Paradis.

Det stod noen kvinner ved korset, sammen med Johannes. Den ene var Jesu mor.

 Jesus talte til henne og Johannes og ba han ta seg av henne.

Det gjorde han, og det er mye som tyder på at Johannes tok med seg Jesu mor til Efesos da han drog dit flere år senere. 

Matt 27,31-44, Mark 15,21-44, Luk 23,26-43, Joh 19,17-30

Jesus dør

Rett før Jesus døde, sa han at han tørstet. De satte en svamp med eddikvin på en stang og løftet opp til ham. 

Hva som var det siste Jesus sa på korset, er det ikke så lett å avgjøre, 

for evangelistene skildrer litt forskjellige Holder vi sammen de forskjellige fremstillingene, 

var gangen trolig slik: Jesus ropte ved den niende time: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.” 

Deretter sa han: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” Det siste han ropte ut var: ”Det er fullbrakt!” 

Matt 27,45-56, Mark 15,33-41, Luk 23,44-49, Joh 19,28-30.

I det øyeblikket Jesus døde, revnet forhentet i templet inn til det aller helligste i to, jorden ristet og berg slo sprekker.

 Matteus forteller at noen døde kom ut av gravene og viste seg for folk inne i byen. 

Soldatene og andre som opplevde dette, skalv av redsel, og en romersk offiser utbrøt: ”Sannelig, denne var Guds Sønn!”

Jesus tas ned og begraves

Siden det var helgeaften og reglene var slik at ingen som var korsfestet skulle henge over sabbaten, 

ba Pilatus ut på kvelden av soldatene skulle undersøke om alle var døde.

 Dersom ikke skulle de knekke benene på dem for å fremskynde dette.

 Da de kom til Jesus, så de at han allerede var død. Johannes forteller at en soldat stakk en spyd i siden på Jesus for å forsikre seg om at han var død. 

Det at Johannes har med detaljer som de andre ikke har, 

kommer nok av at han selv var til stede og dermed fikk med seg noe som andre øyenvitner ikke la merke til.

Jesus ble tatt ned av korset. Da meldte en som hette Josef seg og ba Pilatus om å få ta seg av Jesu legeme og sørge for at han ble skikkelig gravlagt. 

Det fikk han lov til og Jesus ble lagt i en grav som ingen ennå hadde benyttet. 

De kvinnene som hadde stått ved Jesu kors, kom for å se hvor graven var, og noen ble sittende i sorg en lang stund rett overfor graven. 

Matt 27,57-61, Mark 15,42-47, Luk 23,50-56, Joh 19,38-42

Matteus forteller at overprestene og noen av fariseerne gikk dagen etterpå til Pilatus.

 De hadde nemlig kommet på noe Jesus hadde sagt, nemlig at han skulle stå opp etter tre dager. 

Derfor ba de Pilatus sette vakt ved graven slik at ikke disiplene skulle komme og stjele liket og deretter si til folket at han hadde stått opp fra de døde. 

Pilatus gjorde som de sa, og sørget både for vakt ved graven og segl som de satte på steinen som var veltet foran gravåpningen. 27,62-66.

Kvinnene finner  graven tom

Da sabbaten var over våget noen av kvinnene som hadde stått ved korset seg til graven for å vise Jesus den siste ære ved å salve hans legeme. 

Det var blant andre Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Salome.

 De snakket sammen om hvordan de skulle få steinen veltet fra graven. 

Da kom det plutselig et kraftig jordskjelv, for en engel kom ned og velet steinen bort. De kikket inn i graven. 

Den var tom. Det satt to engler der Jesu legeme hadde ligget som fortalte at om de letet etter Jesus, så var han ikke der. 

Han hadde stått opp. De ble vist stedet der han lå.

Johannes forteller at Maria Magdalena løp rett fra graven da hun så at steinen var veltet fra og fortalte hva hun hadde sett. 

De andre kvinnene som hadde gått inn i graven fikk av engelen beskjed om å gå til Jesu disipler og fortelle hva som hadde skjedd, 

og at Jesus ville møte dem senere på fjellet i Galilea, slik han hadde sagt. 

De hadde en ekstra hilsen fra Jesus til Peter. De løp av sted for å fortelle dette. 

På veien ser de plutselig Jesus stå foran dem. De falt ned for hans føtter og tilba ham. 

Matt 28,1-10, Mark 16,1-8, Luk 24,1-12.

Maria Magdalena får møte Jesus

Maria Magdalena kom først til disiplene og Peter og Johannes løp ut sammen med henne for å se hva som hadde skjedd. 

De andre kvinnene kunne fortelle at de også hadde sett den oppstandne på vei inn til byen. 

De ble ikke trodd, men Peter og Johannes fikk i alle fall se at graven var tom. Maria ble stående utenfor graven. 

Gråtende bøyde hun seg ned for å se inn i graven. To engler satt der Jesu legeme hadde ligget, og de spurte Maria hvorfor hun gråt. 

Hun oppdaget tydelig nok ikke at det var engler, for hun begynte å forklare at Jesu legeme var tatt bort og at hun ikke visste hvor de hadde lagt ham. 

Da hun snudde seg, så hun Jesus stå der. Hun trodde det var gartneren og ba han vise henne hvor Jesus lå. 

Da Jesus sa navnet hennes, kjente hun han igjen og utbrøt ”Rabbuni!” Det er en høytidelig form for ”Mester”. 

Jesus ba henne gå til disiplene og fortelle dette. Hun gikk av sted og sa til disiplene: ”Jeg har sett Herren!” Joh 20,11-18.

Vaktsoldatene fikk penger for å lyve

Soldatene hadde blitt vettskremte da en engel veltet steinen fra og Jesus gikk ut av graven. 

De løp inn til byen og fortalte overprestene det som hadde skjedd. 

De ble også forskrekket og gav soldatene mange penger for at de skulle fortelle at disiplene hadde kommet om natten og stjålet liket mens de sov. 

De må ha gitt soldatene mange penger for at de skulle våge å komme med denne løgnen, 

for det var egentlig dødsstraff for en romersk soldat å sove på post.

 Men overprestene lovet soldatene at de skulle snakke med Pilatus, slik at han ikke skulle straffe dem. Matt. 28,11-15

Jesus viser seg for disiplene

Samme kveld var disiplene samlet på en sal i Jerusalem, alle unntagen Tomas. 

De hadde låst dørene i redsel for jødenes ledere. Noen i disippelflokken hadde kommet og fortalt noe underlig de hadde opplevd på vei ut av byen til Emmaus. 

Jesus hadde kommet og gikk sammen med dem, 

men de kjente han ikke igjen før de hadde invitert han inn til måltid. 

Da han brøt brødet, oppdaget de det. Da ble han borte. 

De løp inn til de andre for å fortelle dette. Luk. 24,13-36, Mark 16,12-13.

Plutselig stod Jesus rette foran dem og sa: ”Fred være med dere!”. Så viste han dem sårmerkene i hendene og i siden for å overbevise dem om at det var han. 

De ble nemlig først forskrekket, for de trodde de så en ånd. De kunne ikke tro for bare glede, forteller Lukas. 

For å slå fast at han levde, ba Jesus om å få noe å spise. 

Johannes forteller at han også sa at de skulle sendes ut i verden med budskapet slik Faderen hadde sendt han til verden. 

Luk 24,36-42, Joh 20,19-23.

Siden viste Jesus seg for Tomas som ikke var sammen med de andre denne kvelden. 

Det fortelles om en rekke ganger Jesus gav seg til kjenne som den oppstandne for å overbevise dem om at han hadde stått opp og overvunnet døden. 

Joh 20,24-31 og 21,1-14.

Til sist viste han seg for dem da de hadde samlet seg på et fjell i Galilea, slik han hadde bedt dem om. 

Der fortalte han dem at han ved sin oppstandelse hadde fått all makt i himmel og på jord. 

Derfor skulle de gå ut i all verden og gjøre alle folkeslag til hans disipler. 

Det skulle skje gjennom å døpe dem og lære dem å holde alt han hadde befalt.

 Og han skulle være med dem alle dager så lenge verden står. 

Dermed var misjonsoppdraget gitt. Budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus skulle forkynnes for alle folkeslag til frelse og evig liv. 

Matt. 28,16-20, Luk 24,44-53, Joh 20,30-21.

Foto: Solfrid Lien Christensen

Tekst: Anfin Skaaheim